Etter 22. juli har jeg blitt enda mer bevisst mitt samfunnsansvar - i betydninga å delta mer i debattfora hvor det dessverre er altfor få akademikere, og hvor man dessverre finner mange konspiratoriske, unyanserte og upresise uttalelser.
Akademikere på nett
Som akademikere flest har jeg hatt mine reservasjoner mot å delta i nettdebatter. Akademikere omgås stort sett sine egne. Imidlertid er det fare for at det blir for få intellektuelle stemmer i nettdebatter. Meninger får ikke den motstanden de bør få for å slipes, nyanseres og utvikles. Vi vet fra studier at personer med høyere utdanning er mindre fordomsfulle mot andre mennesker og har mer nyansert forståelse av verden rundt seg. Meningsbryting, kunnskap, kritisk refleksjon og kildekritikk er noen av bestanddelene i høyere utdanning. Jeg mener at dette gir akademikere et særskilt ansvar for å bruke noe av sin kunnskap til å argumentere i nettfora. Det må vi gjøre i tillegg til å formidle på konferanser og publisere i tidsskrifter som stort sett blir hørt og lest av våre egne.
Stadig flere debattfora på nettet har endret seg etter 22. juli. Flere steder er det nå et krav at man skriver sitt fulle navn og helst også bruker profilbilde. Noen steder må du akseptere nettforumets retningslinjer for å kunne registrere deg. Retningslinjene kan innebære at redaksjonen fjerner innlegg eller kommentarer som bryter med dem. En av de etiske retningslinjene på Dagsavisens debattforum Nye meninger er ”Skriv ikke innlegg eller formuleringer som er ærekrenkende, rasistiske, truende eller på annen måte bryter med norsk lov.” En av retningslinjene som går på debattskikk lyder slik: ”Unngå personkarakteristikker, trakassering og sjikane.” Det er klart at slike nettfora er mer tiltalende å delta i enn der hvor man møter på falske navn, for eksempel Aftenpostens kommentarfelt på debattinnlegg.
Innlegg og kommentarer på nettet er offentlig eiendom. Akkurat slik er det også med det som trykkes i avisenes papirutgaver. Derfor mener jeg at alle debattfora på nettet burde gjøre som Nye meninger og innføre retningslinjer, krav om fullt navn og bilde, og mulighet for å melde fra om uttalelser som bryter retningslinjene. Tekster som ikke tåler dagens lys på trykk bør heller ikke publiseres på nett. Terskelen for lettvinte synsinger uten noen form for belegg blir høyere. Debattene vil bli mer saklige, og muligens vil flere akademikere tørre å delta.
Et ansvar?
Likevel holder det ikke med slike forholdsregler. Hver og en av oss som debatterer på nettet har et ansvar for å opptre redelige, ikke tillegge andre meninger de ikke har, ikke synse i det vide og brede uten å kunne elaborere det som sies og argumentere kort og konsist med et presist språk. Noen debattanter jeg har møtt bagatalliserer dette, og skriver f.eks. at "innvandrere", "asylsøkere", "andre kulturer" - ja, samme hva vi kaller det - det er lett å se hvem som står bak problemene (!). Nei, det er aldeles ikke det samme hvilke begreper vi bruker. Språk er makt, definerer grenser og signaliserer mye. Husk at det eneste våpenet du har som nettdebattant er språket! Hva kan da være viktigere enn det?
Jeg synes det er svært bekymringsfullt at det opereres med begreper over en lav sko i nettdebatter. "Innvandrer", "islam", "etnisitet", "kultur" er noen av disse begrepene jeg snakker om, og som florerer i debattfora. Gjerne uten definisjoner eller nyanser. Man snakker om svært mange, ja muligens alle, når man bruker et begrep som "innvandrer". En religion som "islam" (dette århundrets hoggestubbe i Vesten?) er faktisk like mangslungent som andre religioner. Ingen menneske er representativ for noe som helst annet enn seg selv før de ev. selv sier at de representerer noe. Jeg ser stadig at debattanter tar personer som meg, med mørk hud, for å være det ene og det andre (f.eks. muslim) uten at jeg har sagt noe om det eller antydet noe som helst som skulle tilsi de karakteristikkene.
Er det noe vi bør ha lært etter 22. juli, så er det bl.a. at vi ikke trenger mer konspirasjonsteorier om islam og stereotypier om "flerkulturelle". Voldtektsdebatten har bidratt til at veldig mange har skrevet om temaet på nettet. Mange av de temaene har utvikla seg, mer eller mindre bevisst, til å handle om 10 % av Norges befolkning, "innvandrere". Utgangspunktet var vel at Oslopolitiet uttalte at samtlige 41 overfallsvoldtekter i perioden 2006-2008 er begått av "innvandrere", presisert til å ofte være asylsøkere fra traumatiske land. 41 personer blir til 500.000 personer i debattfora på nettet. Konspirasjonstilhengerne trekker selvsagt inn islam og mener alt skyldes religionen. Parallellene som trekkes og årsak-virkning-forholdene som fremsettes er så langt unna kritisk sans og kunnskap som man kan komme. Det settes likhetstegn mellom det ene og det andre uten noe som helst belegg, men ren og skjær synsing. Slikt ville da aldri kommet på trykk?
Ja, noen går så langt som å gi oss en ganske oppsiktsvekkende definisjon av begrepet "innvandrer": Mørkhudete menn (Anne Viken i hennes innlegg "Farlege Oslo"). Hun påstår også at "innvandrere [altså mørkhudede menn] plager kvinner". Når jeg peker på det problematiske i innlegget hennes, blir jeg plutselig beskyldt for å mene at forfatteren lyver om sine opplevelser og at jeg ikke ønsker at folk skal skrive om slike opplevelser! Veien er altså svært kort i nettfora til å tillegge motdebattanter meninger og holdninger de overhode ikke står inne for. Lesere som ønsker å vite mer om konteksten bes følge kommentartråden under innlegget.
Konklusjon: Nettvett
I tillegg til å følge nettforaenes retningslinjer bør vi alle ta ansvar for at vi ikke er med på å dyrke og videreutvikle konspirasjonsteorier (politikerne er ute etter oss, islam tar over Europa, vi lever i en udemokratisk stat o.l.) og stereotypier ("alle" eller "ingen" er slik og slik... bruk av svære og komplekse termer som "innvandrere", "muslimer", "homofile" som hevdes å ha de og de egenskapene). Husk at språket er det eneste redskapet du har her. Derfor kreves et høyt nivå, både i bruk av begreper, definisjonen av dem, og premissene og argumentasjonen. Det kan være nyttig å tenke over offentligheten av det du skriver. Ville du hatt det du skriver på trykk i en avis? Ville du latt din arbeidsgiver lese det du skriver?