Noen av oss må sikkert grave dypere. Men kanskje innretningen på innstrammingene kan endres. Denne regjeringen har pekt på en gruppe når det skal strammes, funksjonshindra og kronisk syke, både i
kroner og rettigheter. Det har nærmest vært drevet jakt på disse for å finne et gode å trekke, eller en rettighet å trenere.
At det ikke har godt helt ad undas skyldes en utrettelig opposisjon på dette feltet. Statsrådene har vært for svake mot et gjenstridig og fordomsfullt byråkrati, sist rammet av svakhet er Sigbjørn
Johnsen. Som fylkesmann sto han opp for funksjonshindra, som finansminister faller han dem i ryggen.
Mer om disse temaene:
Siste, se her
Tidligere, se der.
Ta fra meg i stedet
Neste år skal jeg pensjoneres. Hvorfor ikke ta av pensjonen min, treningssubsidiene, samferdselssubsidieringen og annet jeg nyter godt av. Jeg har levd et priviligert liv, i et samfunn som jeg har
vært med på å feilkonstruere, slik at de mindre priviligerte har blitt aparthert. Min generasjon bærer stor skyld, og det kan vi saktens bidra til å rette opp.
Hvorfor skal vi forresten sende fem-seks-åringer på skolen når det ellers i samfunnet fins en lang rekke uløste oppgaver? Det fins ikke sammenheng mellom tidlig skolestart og prestasjoner seinere
i livet, etter hva jeg har forstått, men det koster så det svir. Er dagens 40-åringer dårligere stilt fordi de først begynte i skolen som sjuåringer?
På den annen side. Opposisjon har stått fjellstøtt for utenforgrupper de siste seks årene. Men livet leves i kommunene. Vestregionen viser at
høyrebastionen der ikke gir fem øre for å dolke Erna Solberg og Bernt Høie. Akkurat som statsadministrasjonen styrer regjeringen og dolker det rødgrønne solidaritetsalternativet.
Skal vi få med alle i dette landet, må snart politikere på allle plan våge å stå opp mot byråkratiets maktkåthet. mange i maktposisjon har opphøyd seg til herskere i stedet for å tjene. Slikt
skaper uhygge for dem som rammes.
Terje Marøy
Stigmavakta