Selv som temmelig leg på dette feltet, har jeg lenge undret på hvorfor så mange kandidater uten en klar freds-agenda, likevel kan få denne prisen. Bør Stortinget og Den norske Nobelkomité ta en ny titt på Alfred Nobels Siste Vilje og Testament?

I en kommentar i debatten etter den kinesiske ambassadør Tang Guoqiangs innlegg "Det er bare trist", tok jeg opp dette spørsmålet. I dag leste jeg Fredrik S. Heffermehls bok "The Nobel Peace Prize - What Nobel Really Wanted". Den ga ny innsikt. Jeg anbefaler den gjerne. Uten å gå så langt som Heffermehl i kritikken av Den norske Nobel-komiteen, mener jeg likevel at det er grunn til å stille spørsmålstegn ved tolkningene den har gjort, av Nobels Siste Vilje ogTestament.

(Jeg velger å støtte meg på Alfred Bernhard Nobels Siste Vilje og Testament når det gjelder den Nobelprisen som deles ut i Oslo. Og hans siste vilje er klar nok. )

Nobelprisene utgjør rentene fra Nobelfondet, og skal årlig utdeles ut til dem som; «under det forlupna året hafva gjort menskligheten den största nytta», - på fem områder (Testamentets ordlyd i ""):

De fem prisene er like store. Svenske akademier og institutt deler ut prisene for fysikk, kjemi, fysiologi eller medisin og litteratur, etter bestemte regler. En komite utnevnt av Det norske Storting deler ut den femte prisen, som beskrives slik i Nobels testament:

«- och en del åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffandet eller minskning af stående arméer samt bildande og spridande av fredskongresser.»

I testamentet klargjør Nobel ytterligere, hvem mottagerne av prisen skal være, og hvilke viktige forutsetninger som skal gjelde ved tildelingen:

«- för fredsförfektare (;) af et utskott af fem personer, som väljas af Norska Stortinget. Det är min uttryckliga vilja att vid prisutdelingen intet afseende fästas vid nogon slags nationalitetstilhörighet, sålunda att den värdigaste erhåller priset antigen han är skandinav eller ej.»

Alfred Nobel så tydeligvis ikke prisen Norge skulle dele ut, som en fredspris per se. Men heller som en «prisbelöning» til den eller dem som går foran i fredsbevegelsen (fredsförfäktare): Dvs. de som virker for at stater ved uenighet, skulle velge brorskap, forhandlinger, samhandlinger og voldgift, heller enn voldshandlinger, krigstrusler og krig. De som virker for fred og fredelig forbrødring mellom folkene. De som med fredelige midler arbeider for internasjonale fredsavtaler, nedrustning og avskaffelse eller reduksjon av stående tropper og våpen. De som arbeider trutt for å spre fredsttenkningen og for å få i stand fredsmeglinger, fredssamlinger, samt fremmer eller arrangerer fredskongresser.

Testamentets ordlyd mer enn antyder at prisen dreier seg om «fredsförfäktares» innsats, heller enn statsoverhoder og generalers embetsmessige flinkhet i etterkant av, eller under, en krig.

Og fredsforfekterne er mange fortsatt, selv om den internasjonale fredsbevegelsen har lite vind i seilene for tiden, og virker mindre aktiv og synlig nå, enn den antakelig var i Europa dengang Nobel undertegnet sitt testament.

Alfred Nobel visste hva krig og blodutgytelse er. Han hadde fabrikert miner og våpen for Tsaren i Russland. Mange av hans oppfinnelser ble benyttet militært i hele verden. Dynamitten gjorde ham søkkrik og omsvermet, men han var likevel en svært ensom mann. Hans virkefelt var verden, og han ble en sann internasjonalist. Han forsto at angrepskrig ikke skaper virkelig fred, enn si løser tunge uoverensstemmelser mellom stater, nasjoner eller kulturer. Fredsbevegelsen gjorde ham til filantrop. Det var fredsbeveglsen han ville sikre en fremtid.

Den var Alfred Nobels hjertesak i 27.11.1895, da testamentet ble undertegnet. Jeg har tidligere benyttet en kunstig tredeling av merittkravene for «Fredsprisen», slik Den norske Nobelkomiteen gjør.

Men når man leser testamentet i originaltekst, blir det temmelig tydelig at utsagnet «folkenes forbrødring og avskaffelsen eller minkingen av stående hærer, samt dannelse og spredning av fredskongresser», må forstås som en helhet, en «treenighet» av det Nobel forventet av fredsforfektere ( forfekte=hevde, gå foran og forsvare).

Derfor mener jeg nå, som så mange andre, at Den norske Nobelkomiteen har gjort både Nobel og fredsbevegelsen (og "fredsforfekterne") en bjørnetjeneste, når den har delt ut prisen til forkjempere for demokrati, menneskerettigheter, klima, miljø og andre gode formål. Disse forkjemperne fortjener så visst priser for sin innsats, men ikke Nobels pris for fredsforfektere. Heffermehl kaller dem "Champions of Peace".

Det bør være innlysende nå, at å arbeide for menneskerettigheter f.eks. i Afghanistan, mens bombene faller, dreper og ødelegger der, er dødfødt. I avisen idag leste jeg følgende skrevet av Stein Ørnhøi: «Organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, stemmerett og rettssikkerhet er viktige menneskerettigheter. Og de skal forsvares. Men uten mat, hus og helse (Jeg vil tilføye "- og uten fred") gir andre menneskerettigheter liten mening.» Det samme kan sies om demokrati, klima, miljø og en rekke andre gode saker som er verd å kjempe for.

I dag mer enn kanskje noensinne, bør fredsbevegelsen i verden fremhjelpes og støttes, på alle fredelige sett og vis. Behovet er stort. Se bare på USA, der republikanerne nå setter seg i mot avtalen med Russland, om reduksjon av atomvåpen og raketter. Se på Israel-Palestinakonflikten. Se på Irak. Se på mineforbudet de største stormaktene nekter å ratifisere. Se på NATO, denne organisasjonen som ikke har noen egentlig misjon, bortsett fra krig i definerte tilfelle. Og se enda en gang på Afghanistan der USAs såk. forsvarskrig, med medvirkning fra NATO-land (bl.a. Norge), fortsetter på tiende året, uten avslutning i sikte. Og ikke minst, se på utviklingstrender i verden når det gjelder hegemonier og styrkeforhold mellom stormaktene og verdensdelene.

Dessverre er vi uten et sterkt FN. Der sikkerhetsrådet er blitt mer en arena for sammensvergelser og trusler, enn for forbrødring.

Dessverre uten at vi har en sterk nok fredsbevegelse som kan stå opp mot den enfoldige krigsforherligelsen hos de militære og politiske ledere som har gjort oss alle medskyldige i det hensiktsløse blodbad krigen er.

Jeg mener Stortinget og Den norske Nobelkomiteen må kjenne sin besøkelsetid, og ta en grundig gjennomgang av statuttene for utdelingen. Og finne frem til den egentlige hensikten med prisen. Kall den gjerne Nobels Fredspris, men gi den til mennesker og juridiske personer som konkret arbeider for fredssaken.