Vi kjekler stadig om møter med nye kulturer, men mangler kunnskap om deres tenkemåter, koder og skikker.
Innvandringskritiske Sverigedemokraterna har kommet inn i den svenske riksdagen, og har innflytelse gjennom sin vippeposisjon. I Norge blusser rasismedebatten opp med jevne mellomrom, for eksempel ved at en afrikansk fotballspiller på Rosenborg tar ballegrep på en motspiller og får mye pepper. Trener Nils Arne Eggen forsvarer ham og trekker fram det faktum at han er mørk, «og jeg sier ikke mer». Slike debatter er blant dem som engasjerer oss mest, fordi vi opplever at de angår oss i større og større grad. Vi får et økende antall mennesker fra andre land og himmelstrøk blant oss, og i tillegg bringer vår egen reisevirksomhet og mediene andre deler av verden svært nær. Innstillingen til asylsøkere og innvandrere svinger over tid, og har hardnet til i det siste.
Men hvordan forholder vi oss til fakta og forskning i forhold til dette? Nordmenn har døgnkontinuerlig tilgang til media, men det er tydelig at uttalelser ikke alltid er kunnskapsbasert. Et samfunn må ikke bero på enkeltmenneskers kunnskaper alene, til det er livet nå for komplekst og uoversiktlig, men på en jevn strøm av kunnskapstilførsel til de styrende. Dagens aktuelle omstillinger, særlig de som angår situasjonene rundt inkludering av immigranter i Norge, klima og politisk rettferdige ordninger, er preget av kunnskapsløshet.
Vi trenger all den tverrfaglige kompetansen som er tilgjengelig. Derfor har en gruppe fagfolk samlet seg for å sette fokus på det internasjonalt aksepterte fagfeltet interkulturell kommunikasjon, i dag et vanlig studium ved svært mange utdanningsinstitusjoner i utlandet, og etter hvert også i Norge. Dette er også i tråd med UNESCOs mangeårig fokus på kunnskap for å skape fred i menneskesinnet, med 2010 utpekt som det internasjonale år for fred og dialog. Vår nystartede organisasjon, kalt Norsk Forening for Interkulturell Kompetanse (NOFIK), mener at innvandringsdebatten og interkulturelle problemstillinger dreier seg om så mye mer enn hijab eller ikke hijab.
I tillegg til kunnskaper må man ha motivasjon for og gode holdninger i forhold til å sette seg inn i andres tenkemåter. Ofte er Ola Nordmann seg selv nok, og mener at hans måte å gjøre ting på også kan gjelde verden over. Noen av mine studenter har for eksempel insistert på å sole seg i offentlige parker i Afrika, noe som blir sett på som uvanlig og respektløst. Et annet eksempel er jenter som ikke har tatt hensyn til de lokale kodene for hvordan man skal kle seg.
Egil «Drillo» Olsen og landslaget var i Sør-Afrika i forkant av fotball-VM. Drillo er kjent for sin enorme kunnskap om andre land, det være seg om hovedsteder, flateinnhold eller fjelltopper. Det kan imidlertid se ut som om det skortet på kulturell forståelse i hans tilfelle. Drillo og landslaget fikk nemlig sterk kritikk fordi de kun var interessert i fotballkampen de deltok i. Etter å ha spilt kampen viste de ingen interesse for å delta på seremonien i etterkant.
Jeg har møtt næringslivsledere som har næringsvirksomhet i fjerntliggende land som, idet jeg har prøvd å spørre etter kulturelle utfordringer, tilsynelatende ikke har skjønt spørsmålet mitt, eller i det minste ikke har sett noe poeng i problemstillingen. Før sa vi at amerikanerne oppførte seg som om de eide verden. Nå lurer jeg på om nordmenn er blitt likedan. For å omskrive landsmoder Gro litt: Er det blitt typisk norsk å være selvgod?
Møter på tvers av kulturelle skillelinjer gir mange utfordringer. Historiene er mange om hvordan kontrakter mellom norske og utenlandske firma har gått i vasken på grunnlag av kulturelle misforståelser. Jo mer vi reiser og blir avhengige av både handel og generell kontakt med andre kulturer, får vi bruk for økt kunnskap om andre koder enn våre egne. Hvordan skal vi for eksempel hilse? Skal vi håndhilse slik vi er vant til, eller skal vi kysse på et kinn eller begge, eller kanskje omfavne? Og hvorfor skal man ikke vise skosålen i arabiske land? Slik kunnskap er avgjort viktig, men er det nok?
Stadig flere læresteder i Norge har nå bachelorgrader eller kortere studier i fagfeltet Interkulturell kommunikasjon. Misjonshøgskolen og Universitetet i Stavanger, Norsk Lærerakademi i Bergen, Bedriftsøkonomisk institutt og Høgskolen i Oslo, Mediehøgskolen og Ansgarskolen i Kristiansand, Høgskolen i Østfold, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Lillehammer, og sikkert flere, har alle dette faget. Disse institusjonene utdanner mennesker til mange forskjellige yrker i vår stadig mer globale virkelighet.
Vi ønsker å bidra med kompetanse og erfaring til mennesker, bedrifter og organisasjoner som ønsker mer kunnskap og motivasjon i møte med representanter fra samfunn som er annerledes enn vårt; det være seg gjennom flerkulturelle møter i arbeidslivet, eller overfor næringslivet og andre som ser behovet for økt kompetanse på dette området i deres møter med andre kulturer i andre land. Og ikke minst ser vi i NOFIK et sterkt behov for å få denne kunnskapen inn i den allmenne samfunnsdebatten.
Et politisk mål er integrering av innvandrere i det norske samfunnet. Mange som vil kunne kalles integrerte føler likevel at de ikke er inkluderte, simpelthen fordi de strever med det norske språket, eller ser annerledes ut. Når blir en egentlig norsk? Hva er de norske verdiene? Kan en bli ekte norsk hvis en ikke ser «norsk» ut? Slike spørsmål er svært kompliserte og trenger å tenkes nøye gjennom. I NOFIK vil vi sette dette på dagsorden i større grad enn det som vi mener har vært tilfelle til nå.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.