Ettertanker
Det er over!
Det er over nå.
Alt kan feies ut,
eller under teppet.
Skitten må bort, sier vi,
og tror oss enige
selv om Dovre ligger i grus
og vi ikke har så mye
å enes om lenger.
Blodet som størknet
Sorgen som visnet,
Asken som drysset
ned over
usikkerheten
forvirringen
raseriet
og avmakt en.
Vi famlet i stupmørket,
uten å finne annet enn vind.
Vi søkte etter en trygg sti
uten å finne annet enn sump.
Vi lyttet etter mening
uten å høre annet enn
nattens skrik.
Vi søkte kunnskap.
Men hadde forvist sannheten om
våre mørkeste avkroker.
Vi ante den, vagt og motvillig.
Men var skjønt enige om at ingen
kunne være så gale,
eller onde,
at de gikk inn dit
Ikke en av våre,
ikke hos oss!
Så skjedde det likevel,
og selv spesialistene ble amatører.
Harske gamle gubbe,
grodd ut av en verdenskrig,
gjenkjente sin naive undringen fra barndommens
første møte med ondskapen.
Vi trodde vi kjente mennesket.
Og det gjorde vi kanskje.
Men kjente vi menneskedyret?
Det som ikke har plass for mennesker,
bare ideer?
Har vi ofret noe mer enn en klype salt,
på dypere sannheter?
Mediene har eltet og mørnet dem,
smurt et tynt lag av
lettkjøpt mentalt fastfood
jevnt utover enhver kritikk,
smidig og friksjonsfritt
slik at alt blir like sant.
like viktig
har like stor tyngde
er like lett,
og like flyktig
Min mening er like sann som din, sier vi,
og behøver ikke kunne så mye,
bare vi overholder konformitetens lover.
Mer åpenhet,
mer demokrati, sa de da alt lå i grus.
Men hvilke sjanser har et demokrati
der få kan, men mange mener å vite?
Gjennom vårt merkantilrosa demokrati
og individets suverene kjøpekraft,
har mindre åpenbare menneskedyr lenge manipulert oss
som kveg.
innsmigrende lokketoner og pisk har fulgt oss.
De bygger stengsler og ledegjerder.
Slik at alle går dit de skal,
”frivillig”!
Er massemorderen en genetisk ulykke, en tilfeldighet, eller et forvarsel?
Nye overmodige generasjoner sitter
ene og alene foran skjermer
og hersker over liv og død.
Overlatt til våre mest utstuderte digitale mareritt,
destillert for tårer, blod og svette.
Bare angsten og hatet ligger igjen på skjermene.
Og vi glipper søvnige med øyne og spør om hvorfor?
Men vi har tatt en viktig beslutning:
Menneskedyret skal for alltid sperres inne.
Vi har bundet det godt fast til våre hjerterøtter.
Bak et gitter av stålsatte ribben,
sitter ondskapen nå.
Men det har god tid.
Det slipper ut når vi igjen har dysset hverandre inn
i nye sanger og rosa ”lullabyes of dreamland”
Kanskje er det over.
Eller – er det for sent?
Var det en stein bygningsmennene hadde vraket?
den som ble hjørnestein, snublesteinen som skulle bli en klippe til fall?
“Størst av alt var kjærligheten”
Den forhutlede
