Dagsavisen tar i dag opp spørsmålet om å ta Utøya tilbake, og dette er et spørsmål som er gjenstand for flere meninger. Ingen viser allikevel vilje til å gå inn på det sentrale spørsmål, nemlig hva er det å ta Utøya tilbake og hva bør det være?
Vår fremste leksjon etter Utøya burde være at det alltid er galt å benytte vold som politisk virkemiddel, uansett hvilke rasjonelle tanker vi mener volden baserer seg på. For det vi bør se er at det er kun den totale galskap som kan tro slikt nytter enten i det korte eller lange løp.
Å ta Utøya tilbake er derfor ikke et fysisk spørsmål om en fysisk øy, eller et spørsmål om å skape balanse i regnskapet overfor en tvers gjennom sinnsyk person, men et spørsmål om å ha ydmykhet nok til å se innover og lære av hva som skjedde.
På mange måter er det å ta Utøya tilbake også et spørsmål om å ta hele Norge tilbake, fordi det Norge engang var som fredsnasjon og troverdig fredsmegler er etterhvert forsvunnet blant de kuler og bomber vi selv av rasjonelle årsaker sender ut i verden. Men alt dette kan vi ta tilbake, om vi bare er villige til først å innse at splitter pine gale Anders Behring Breivik bare var et speilbilde på oss selv.