Jeg foreslår i min naivitet at de bibeltroende begynner å ta den moderne virkeligheten inn over seg, ved å forholde seg til at de lever nå.
Så har det skjedd igjen: I debatten om homofilt ekteskap har kristne fundamentalister stått fram som motstandere av at to av samme kjønn skal kunne gifte seg, ut fra begrunnelsen om at det står noe annet i Bibelen.
Nå står det ikke i bibelen at to av samme kjønn ikke skal gifte seg. Den tanken var simpelthen var utenkelig. Det står at ekteskapet mellom kvinne og mann bør inngås. Dermed er det selve ekteskapet det legges vekt på, ikke hvem som gifter seg.
Nå står det mye rart i Bibelen, men hvis man også skal fortolke den ut fra det som ikke står der, blir saken komplisert. Det står for eksempel ikke i Bibelen at kvinne og mann ikke skal sykle på tandemsykkel sammen. Ergo: Siden dette ikke står i Bibelen, ja, så bør de altså ikke gjøre dette. Det kan virke nokså urimelig, men skal man være konsekvent kristen, så bør man unngå å gjøre alt som ikke står nevnt i bibelen. Som for eksempel å gifte seg med en av samme kjønn, for det står altså ikke nevnt i Bibelen at to av samme kjønn ikke bør gjøre dette. Dersom man leser Bibelen på denne måten, må alt som har skjedd de to tusen siste årene ignoreres. En annen ting er at begrunnelsen «fordi det står i Bibelen» er en form for henvisning som kan brukes på alt som ikke passer inn i ens eget livssyn, som en begrunnet måte å ikke ta ansvaret for egne meninger på. Det er det samme som å si: «Vi kristne, vi tenker ikke selv. Vi behøver ikke tenke selv, for Gud tenker for oss. Og det han har tenkt, det står i Bibelen.»
En kristen behøver altså ikke ha noen egne tanker eller meninger. Alt han trenger å vite, står i Bibelen.
Men se nå. Jeg slår opp på Femte Mosebok, 32. kapittel, hvor det står: «Moses avskjedssang. Han oppfordrer himmel og helvete til å høre på hans ord til Herrens pris. 1-3. Skylden for de ulykker som kommer over Israel, ligger ikke hos Gud, som er trofast, men hos Israel selv, som har vært troløst. Gud har fra fordums tid vist Israel store velgjerninger, men Israel har vært utakknemlig og falt fra ham.»
Så, hvis vi her ikke tar hensyn til at dette skjedde for to tusen år siden, noe visse kristne bibellesere altså ikke gjør, så må jo det som står her i like sterk grad gjelde fremdeles. Hvorfor holder da disse bibeltroende kristne fremdeles på at Israel er Guds by og at alt Israel gjør er rett? Det står jo der, svart på hvitt, at skylden for Israels ugjerninger må falle på Israel selv. Leser vi dette som gjeldende for de siste førti års israelske okkupasjon av Palestina, så bør nok disse bibeltroende kristne tenke seg om en gang til før de framhever Israels politikk og samfunnsliv som den siste kristne utposten på jorden. Det strider ganske enkelt mot det som står i Bibelen.
Så lenge man ikke henviser til seg selv, men alltid til noe utenfor seg selv, fratar man seg selv den menneskelige autonomien. På syttenhundretallet skrev for eksempel filosofen Immanuel Kant at opplysning er å frigjøre mennesket fra dets selvforskyldte umyndighet. Men det står jo ingenting i bibelen om Kant, så det behøver ikke de bibeltroende å ta hensyn til. Allikevel foreslår jeg i min naivitet at de bibeltroende nå begynner å ta den moderne virkeligheten inn over seg ved å forholde seg til at de lever nå. Selv om jeg vet at det ikke nytter. Mennesker som lever i dag, må ta ansvaret for sine egne meninger. Selvsagt er det lov til å være motstander av homofilt ekteskap, men da bør en også kunne begrunne sine meninger ut fra ens egen tenkning. Hvis ikke kan en ikke forlange at ens meninger skal tas på alvor. Den epoken i menneskets historie da mennesket stadig kunne henvise til autoriteter utenfor seg selv for å styrke og begrunne sine meninger, og samtidig forlange å bli hørt, er for lengst over.
Ingen vil vel være uenig i at den litterære konteksten som Bibelen er hentet fra, ikke gjelder lenger. Vi trenger for eksempel ikke dra til Egypten for å hente korn, vi kan kjøpe ferdigbakt brød i nærmeste butikk.
Nå er det selvfølgelig lov å la seg inspirere av ånden til tidligere tenkere, også å la seg inspirere av Bibelen. Mange har gjort dette. De fortolker ånden i verket ulikt ut fra sin egen forstand. Men de som fortolker bokstavtro, er like langt fra ånden i verket som nestekjærligheten er fra nesten, når den som tolker kjærlighetens bud, er et ikke-tenkende, autoritetstro menneske uten evne til selvstendig tenkeevne. De holder Bibelen foran seg som et skjold mot virkeligheten. Men de vet jo ingenting, kan du innvende. Da er det godt, godt i denne forvirringens tid, å ha en bibel som kan forklare en alt en skal gjøre og ikke gjøre her i verden, så en slipper å vakle! For det er ikke lett å være så uvitende som kristenfundamentalistene er. Men se, hvis det bare var så enkelt. For selv i Bibelen står det ting som, hvis de tolkes bokstavelig, er åpenbart motstridende.
Og mens nåden før var noe som kom til mennesket utenfor det selv, er ånden i dag noe annet, det er resultatet av en indre opplysningsprosess, utviklet ved hjelp av egentenkning. Bare slik kan det «gå et lys opp for en.» De bibeltroende kristne bør snarest mulig begynne å ta ansvaret for sine egne gjerninger, og begrunne bedre hvorfor de er motstandere av homofilt ekteskap enn at det står i Bibelen at det er slik. For det står altså ikke i Bibelen at «ekteskapet skal ikke forekomme mellom to av samme kjønn.» Dersom de bibeltroende kan komme med en fornuftigere forklaring på hvorfor de er motstandere av dette enn at det står i Bibelen, så skal jeg kanskje begynne å lytte til dem. Jeg er en mann som gjerne lytter til rasjonelle argumenter. Men å henvise til Bibelen hver gang det er noe ved virkeligheten som byr en imot, det bør vi gjøre oss ferdige med hvis vi skal ta oss selv alvorlig som tenkende mennesker.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.