Vi er nok enige i det meste, men akkurat det mener jeg er en sannhet med modifikasjoner, Solveig. Aldri har mødre forlatt barna sine så tidlig, så ofte, og så lenge av gangen som er vanlig i vår del av verden, nå. Dette har ikke nådd å påvirke arvematerialet vårt ennå, og er ikke et resultat av genetisk evolusjonsbasert prosess, men av kulturelle endringer. I et jeger og samlersamfunn er det svært sjelden, om enn noensinne, behov for at en mor forlater barnet sitt. Hun holder seg i dets umiddelbare nærhet - hele tiden, dag og natt - og er alltid tilstede (i flere år), selv om flere tar på seg f.eks. å bære ungen for henne, innimellom. Det har i all hovedsak vært mødrene som har båret ungene sine, og hun er (som du er inne på) de fleste barns favoritt - fortsatt i dag. Man regner med at primitive former for bæreseler (en ring av røtter, skinn e.l. til å slenge over skulderen og bære ungen i) er et av menneskeslektens tidligste redskaper. Ordet "barn" stammer fra norrønt, for "å bære", og denne arven - nærheten til mor - har vært av avgjørende betydning for trygghetsfølelse, selvbilde, og overlevelse helt siden forfedrene våre klamret seg til mødrenes pels, for over 65 millioner år siden. Og den samme naturen preger oss fortsatt.

Overgangen til svibruk og jordbrukssamfunn endret ikke så mye på graden av nærhet, mellom mor og barn. I enkle samfunn setter mødrene barna sjelden fra seg, selv når de sover, og selv ikke når de er på åkeren og jobber. De bærer ungene (slik vi kjenner fra TV) fordi det finnes slanger i paradis. Og ikke bare slanger, men skorpioner, edderkopper, skolopendere, vepser, hunder, ulver, katter, bjørner, rotter, og mange andre skumle dyr, og til og med utrygge medlemmer av flokken. Unger har holdt seg til mor, og mor har passet på ungen sin, og det å passe på barnet sitt - hele tiden (!), helt inntil barnet kan gå og mye lengre - har vært mødres stolthet, og ungenes forsikring, i uminnelige tider. Unger har hengt ved brystet og fått seg en tår, opptil flere ganger i timen, og har blitt ved med mer eller mindre sporadisk amming helt til melketennene har fellet, og immunforsvaret kommet på plass.

Det hender sjimpanseunger, av mødre med lav plass i hierarkiet, blir tatt fra mora og brukt som leketøy og kosedyr av andre i flokken. Ungen piper, og vil til mor, og gjentatt over tid så preger opplevelsen av ikke å bli hørt, ikke å bli sett, og synet av moras avmakt ungen negativt, i stor grad. Slik er det også med oss, i en viss grad selvsagt, selv om det kan være vanskelig å få øye på mekanismen - omgitt og oppvokst som vi er, i en kultur som definerer god fostring av barn på en helt ny måte. Og endringen har gått fort, svært fort:

Under siste halvdel av 1400-tallet endret den katolske kirke på et av de mest grunnleggende prinsipper i menneskets natur - samsoving - i vår del av verden. De bekjempet ”femininisering” av barn (spesielt gutter) og innførte barnesengen. Her kan mye legges til, men det gikk fra spanskrør til ignorering - avstand. Barn skulle ikke skjemmes bort med unødig oppmerksomhet, vi fikk gråtekuren, og de første barneværelsene så sitt lys/mørke i borgerlige familiers hjem, på midten av 1800-tallet. Tidlig på 1900-tallet kom legene inn på fødestuene og endret praksisen der, radikalt, til det jeg var inne på i den første kommentaren.

Grunnlaget for et godt selvbilde legges tidlig. Et lavt selvbilde kan bidra til å forklare en eventuell følelse av svik Breivik måtte ha i forholdet til sin mor. Selv om Breiviks skjebne, i et slikt perspektiv - som også rammer oss alle og derfor kan være vanskelig å akseptere, så gir det et penselstrøk til bildet, i alle fall for meg.

Med så mange ”tikkende bomber” (som jeg nevnte i forrige kommentar) gående fritt, smeller det støtt og stadig. Omfanget av udådene ble store denne gang fordi det var en kalkulert person, med teknologi og store nok ressurser til å gjennomføre dem. La oss inderlig håpe det går lenge til neste gang.

Kontroll, overvåking - slikt har jeg ikke greie på - men om jeg skulle foreslå noe for å avhjelpe problemet med “tikkende bomber”, så ville det være å ta tilbake den naturlige adferden det var å samsove, inntil for bare få århundre tilbake. Det koster ingenting, det er gjort over natta, og det finnes ikke maken til niste i sekken - for en ettåring som skal i barnehage, eller passes av andre enn mor. Velværehormonet oksytosin, som overføres via hudkontakt og som er så viktig - selv når voksne koser seg - gjør utrolig godt for en liten unge, som er så glad i mammaen sin.

Man har endret praksisen ved fødestuene. Barnet er med mor, stort sett hele tiden. Det gode ved den endringen bør komme norske barn til gode i mye lengre tid, enn vi har fått tradisjon for. Det ville ikke være et skritt tilbake, det ville være et skritt i retning av moderne fostring av barn.