Vi blir ikke multikulturelle ved å lese om at det bor folk fra 170 nasjoner i denne byen. Og vi blir ikke mer tolerante av å feire Norge som det er i dag.

«Rosedemokratiet, at det norske folk nå slår ring om det åpne,fleirkulturelle samfunnet, er eit falsk bilete. Realiteten er at den naturlege responsen til mange nordmenn den 22. juli var å skjella ut og banka opp muslimar», skrev førsteamanuensis Svein Tuastad i Stavanger Aftenbladet
4.august.

Dette falske bildet var dessverre ofte akseptert som norm i media, blogger, politiske debatter – i hvert fall helt frem til 22. juli 2011. Det samme bildet forhindrer sunn debatt om mange relaterte saker, alt fra asylpolitikk til integrasjon. Selv har jeg flere ganger opplevd at også de veldig liberale nordmennene blir hysteriske når de konfronteres med fakta og eksempler på hvordan Norge ikke er et flerkulturelt samfunn, men et samfunn hvor innvandrere står i andre rekke etter nordmenn.

Denne hatmentaliteten, gruppetenkningen og fremmedfrykten bekymrer mange innvandrere som har vokst opp i flerkulturelle samfunn i andre land, også meg. Mange har som meg, akseptert Norge med sine svakheter og styrker og kaller det nå hjem.

Men vi kjenner veldig godt at når vi sier «flerkulturelt», beskriver vi et samfunn som er veldig annerledes enn Norge.

I Norge diskuteres nordmenn og innvandrere som to adskilte grupper. I et ekte flerkulturelt samfunn hadde aldri denne debatten dukket opp.

Paul Stephens beskrev i et innlegg i Stavanger Aftenblad 17 august om det britiske samfunnet som en salatbolle. Det ligner de
canadiske og australske versjonene – i disse landene eksisterer diverse etniske kulturer side ved side og i harmoni. Denne modellen er veldig annerledes enn den smeltedigelmodellen som noen nordmenn synes å foretrekke.

Denne sistemodellen har vært brukt i Tyskland, der man har forsøkt å «gjøre innvandrere mer tyske», men uten å lykkes. I stedet for en spennende salat har Tyskland skapt et samfunn som har problemer med integrering av innvandrere.

Norge følger, ironisk nok, i økende grad i Tysklands spor med å stigmatisere enda flere generasjoner av sine innvandrere. Det er ironisk at det demokratiske, moderne Norge er i ferd med å oppnå hva tyskerne ønsket å skape under 2. verdenskrig: en «Festung Norwegen», en festning som står sterk og stødig mot invasjon og beskytter mot all fremmed påvirkning.

Det er enkelt å se hva som kanskje går galt her i Norge. Tyskerne som skapte Festung Norwegen hadde et problem – nemlig en «Übermensch» mentalitet. De trodde på at de var en bedre rase, med høyere standarder og verdier. En mild versjon av denne mentaliteten oppleves av oss innvandrere både i samfunnet og i byråkratiet. Stephens kaller dette «den norske standarden». At Norge og nordmenn ser på seg selv som et samfunn med høyere standarder enn resten av verden, gjør det vanskelig å skape et Norge som er flerkulturelt.

La meg si det mye enklere; hvordan skal vi få en salatbolle når isbergsalaten ikke vil blande seg med perletomaten, fetaosten, olivenen og granateplet?

Dessverre har jeg sett Norge bli en strutsenasjon, hvor verdiene, tenkemåtene, byråkratiet og tradisjonene er oppfattet som de beste i verden, uansett hva som virkelig foregår i utlandet eller her i landet.

For da snakker vi om et helt annet Norge, fjernt fra disse høye standarder:

• Hvor en afrikansk kvinne antas å være prostituert heller enn ingeniør, og en muslim en terrorist eller konemishandler.
• Hvor nordmenn fortsatt blir kalt «tredje generasjonsinnvandrer» og hvor matbutikken til hans farfar enda kalles «innvandrerbutikk».
• Hvor en familiegjenforeningssøknad hos UDI kaster kvalifiserte innvandrere inn i samfunnet uten personnummer, uten arbeid, og med en usikker fremtid i vente.
• Hvor de samme kvalifiserte og utdannede innvandrerne har problemer med å få seg en jobb i sine felt, og derfor må nøye seg med å levere aviser kl 3 om morgenen, eller ta den jobben på minkfarmen som ingen nordmenn vil ha.
• Hvor selv de heldige sykepleiere fra utlandet som får seg en jobb, blir betalt mye mindre enn nordmenn i samme jobb.
• Hvor 2. generasjonsinnvandrerbarn vurderer å flytte tilbake til Palestina eller Tsjetsjenia fordi de ikke føler seg velkomne i Norge – sitt fødeland.
• og hvor avisene føler seg nødt til å stenge kommentarfeltene på grunn av rasistiske og hatefulle meldinger.

Stephens påstår at «Den ikke- vestlige blant oss, spesielt de med mørk hud eller med «sigøyner»- bakgrunn, aldri kan bli en «ekte nordmann» fordi norsk blod er tykkere enn et norsk pass.»

Riktig, men man trenger ikke å ha mørk hud eller «sigøyner» bakgrunn for å bli nektet den gylne statusen. Übermenschklubben vil nekte deg adgang til klubben med en gang du kritiserer Norges falske bilde av seg selv.

I et multikulturelt Norge trenger vi en stat som tar i mot sine innvandrere med like stor begeistring og åpne armer som den tar i mot sine oljeinntekter. For eksempel lar Canada, Australia og England sine innvandrere beholde sine statsborgerskap. Der respekterer de ikke bare religion og etnisitet, men også den tidligere nasjonaliteten. I disse landene finnes det ikke noen stor debatt om hvem som har lov til å kalle seg Aussie, Canook, eller Brit, heller ikke noe krav til å kalle seg en.

For å skape dedikasjon og lojalitet blant sine innvandrere og integrere dem, viser disse landene respekt for innvandreres religion, tradisjoner og språk – ingen unntak.

For et flerkultureltNorge trenger vi en stat som er sekulær og riktig utstyrt med en moderne juridisk ramme og institusjoner som ikke bare regulerer innvandring, men planlegger landets fremtid med innvandring. Det nytter ikke med et tungvint UDI som gjør like mye skade som godt, og heller ikke med en utdatert Utlendingslov.

Vi blir ikke multikulturelle ved å lese om at det bor folk fra 170 nasjoner i denne byen. Vi blir ikke mer tolerante ved å feire Norge som det er i dag. Vi bor jo i et land hvor folk tror «fremskritt» er navnet til et politisk parti, ikke en prosess hvor et samfunn tenker kritisk om seg selv og finner måter å utvikle seg på.

Å være flerkulturell krever åpenhet, storsinnethet og en vilje til å forandre seg. Hvorfor skal denne åpenheten, storsinnetheten og viljen dukke opp nå, etter 22. juli, hvis den ikke var her før?