Vikingenes og polfarernes etterkommere er så redde for sin egen skygge, at de helst vil at staten skal forby den.
De norske selvbilder slår hverandre i hjel. På den ene siden ser vi oss som etterkommere av vikinger og polfarere som, med pergamenthud i fjeset og et tjukt saltlag i håret, stirrer hånflirende
inn i nordavindens stive vinterkuling. Men vi er også det rause, tolerante folket som bærer et lys av demokratisk håp i en ellers diktatorisk verden. Nordmenns selverklærte beste egenskap er dermed
at vi er denne unike blandingen av hardføre nordboere og tolerante demokrater.
Etter min oppfatning er befolkningens reelle egenskaper vår enorme redsel blandet med en unik hang til ansvarsfraskrivelse. Til sammen gjør dette at vårt demokrati har utviklet seg til et slags
trygghetsdiktatur for redde småbarn.
* Vi er så redde for terrorister, til tross for at vi aldri har vært utsatt for en skikkelig terrorhandling, at vi vil lagre alle innbyggernes kommunikasjon i seks måneder.
* Vi er så redde for at kvinner skal undertrykkes at vi har tvunget prostituerte under jorda, og nå også vil forby stripping. Ja, vi er rett og slett blitt så redde for kvinneundertrykking at det har
blitt feministisk å frata kvinner levebrødet. I tillegg er vi så redde for at innvandrerjenter skal utsettes for religiøst press i klesveien, at vi helst vil bestemme hva de skal ha på seg.
* Vi er så redde for narkotika at det aldri kunne falt oss inn å tenke over noe annet enn å forby det. Vi er faktisk så redde for rusmidlenes appell, at vi ikke engang tør å innføre tiltak som kan
gjøre livet som narkoman hakket mer levelig.
Men det stopper ikke der: Vi er redde for absolutt alt som på en eller annen måte kan være farlig. Vi er redde for jordstråling, telehiv, kreftfaren fra trådløse nettverk, ungdom på gatehjørnet,
spilleautomater, pokernettsider, proffboksing, fettholdig mat, brus, alkohol og tobakk. Og vår første handling når vi blir konfrontert med ting vi er redde for, er ikke å puste med magen (som faktisk
er det eneste som hjelper) men å kreve det forbudt.
Det påfallende er nemlig at mye av overformynderiet ikke engang kommer som et resultat av styrings- og herskesyke politikere, men som et resultat av folkets egen vilje og tilhørende forventninger til
samfunnet. I Norge har vi spilleavhengige som krever forbud mot alle former for pengespill, vi har røykere som vil forby tobakk og en rekke tidligere narkomane som vil opprettholde dagens strenge
forbudslinje. Vi har overvektige som vil tredoble prisen på sukker og eksempler på folk som har saksøkt banken sin etter å ha overtrukket kontoen på strippeklubb. En nordmanns første tanke etter å ha
identifisert et problem er nemlig ikke: Hvordan kan jeg løse problemet mitt? Men: Hvorfor har ingen forbudt meg å utvikle dette problemet?
Frykten for alt som er utrygt og kravet til overformynderi henger dermed uløselig sammen. I dette landet har velferdsnivået nådd et såpass høyt nivå at det knapt er noen som opplever reell redsel til
daglig. Vi evner derfor ikke å skille mellom innbilte og faktiske farer. Resultatet er at innbyggere som opplever redsel, smerte og ubehag krever statlig inngripen mot dette. Vi har med andre ord
utviklet oss til en nasjon som ikke aksepterer at smerte, redsel og død er en uunngåelig del av livet.
Den totale intoleransen for redsel, smerte og ubehag gjør at vi er i verdenstoppen i forbruk av smertestillende preparater og soleklare verdensmestre i å holde oss borte fra jobben. Den gjør at vi
har et forventningsnivå til helsevesenet og kvaliteten på vår egen alderdom, som kunne vært en megaloman diktator verdig.
For all del: Jeg mener selvfølgelig at det er en fornuftig idé at staten sørger for skoler, sykehus og veier, samt lager et lovverk som sikrer innbyggerne grunnleggende trygghet. Men jeg mener det er
en like fornuftig idé å tillegge voksne mennesker ansvaret for sine egne liv. Det er det ingen med ansvar som tør å gjøre i dag. Da taper de nemlig valget.
De oppblåse forventningene til statens rolle i våre liv har derfor for lengst gitt seg negative konsekvenser. Det ensidige fokuset på trygghet, velvære og statlige tjenester, gjør at vår politiske
deltakelse er redusert til å velge mellom partiet som lover bedre skole og flere sykehjem, og partiet som lover bedre sykehjem og flere skoler.
Velferdsstaten er det viktigste fremskrittet i vårt land de siste hundre år. Kanskje er den det viktigste som har skjedd landet noensinne. Men på et eller annet tidspunkt har den gått for langt:
Statens rolle er ikke lenger begrenset til å skaffe innbyggerne de grunnleggende elementer i et godt liv, men er utvidet til å beskytte oss mot alt som er farlig, ubehagelig og i strid med
majoritetens oppfatning av riktig. Dermed har staten gått fra å beskytte oss mot vold, sult og kulde, til å beskytte oss mot oss selv og hverandre. Og den har gjort det etter press fra så vel
innbyggere som media.
Det store paradokset i makthavernes innblanding i borgernes privatliv, er at det skjer etter krav fra en majoritet som i best fall kan kalles demokratisk umoden. Vi er kanskje en åpensinnet og modig
nasjon når det gjelder nye anvendelser for tacokrydder, men på de fleste andre områder krever vi i ren refleks at staten skal sy enda større puter under armene våre. Vi har dermed glemt en av de
aller viktigste kjensgjerningene i et hvilket som helst samfunn: De best egnete til å styre og ivareta våre liv, er oss selv.