Jeg tror vi nordmenn i stadig større grad ser på staten som noe fremmed som jeg ikke selv er en del av. Og vi oppfatter at staten utøver makt over oss, i stedet for at vi selv utøver makt gjennom staten.
I Norge snakker vi ofte om staten som velferdsstaten. Det er lett å se for seg (velferds)staten som en snill mamma som hjelper oss hvis vi går på trynet, mister jobben eller blir syke. Men bildet av en snill mamma kan raskt gå over i forestillingen om en plagsom tante Sofie, som kjefter og legger seg opp i hvordan vi lever livene våre. Det disse to bildene har til felles er forestillingen om staten som en Annen, som noe fremmed som jeg ikke selv er en del av. Jeg tror at vi nordmenn i større og større grad ser på staten nettopp slik, som noe som er avgrenset fra oss selv. Som en maktstruktur som ikke er vår egen. Vi oppfatter at staten utøver makt over oss, istedet for at vi selv utøver makt gjennom staten.
Dette kommer tydelig til uttrykk i den utbredte politikerforakten. De er jo våre representanter. Vi har jo valgt dem, har vi ikke det? Velger vi virkelig mennesker som vi forakter til å representere oss? Er vi urettferdige i vår dom over dem, eller er det de som svikter oss? Men først og fremst, hvorfor føler vi ikke at de er oss? Å være sint på en politiker fordi man er uenig med vedkommende, det er ikke noe problem, det betyr bare at man er engasjert, men det er ikke det som er politikerforakt. Det er noe annet. Det er følelsen av at det ikke nytter, at du kommer til å bli sviktet uansett hvem du stemmer på, at du ikke egentlig er representert, at du ikke har makt.
Løftebrudd er et tilbakevennende tema. Politikere lover og lover, sier vi. Men de holder ikke løftene sine. Vi blir sinte, vi vil ha det de har lovet oss, vi stemmer på noen andre neste gang.
Det er de som ikke holder det de har lovet oss.
Men stortinget og regjeringen, kommunestyret og fylkestinget, de er ikke serviceinstitusjoner. Det var ihvertfall ikke det som var meningen. De skulle være demokratiske institusjoner, de skulle være våre. De skulle være våre verktøy for å styre samfunnet etter vår vilje. Demokrati, folkestyre, hvordan kan det være vi som styrer når vi føler oss så sviktet? Når vi føler oss så maktesløse i møte med vår egen stat?
Ved stortingsvalget i 2009 var det nesten en fjerdedel av oss som lot være å stemme.
En fjerdedel av oss ønsker ikke, eller har gitt opp, å være med på å bestemme over samfunnet vi lever i. Ved kommunestyrevalget i 2007 var det nesten førti prosent av oss som valgte å forbli stumme tilskuere. Ifølge Statistisk sentralbyrå var det bare åtte prosent av oss som var medlem i et politisk parti i 2007. Tre prosent var aktive i et politisk parti. En ting er å stemme ved valg, det er viktig, men det er jo de aktive medlemmene i de politiske partiene som bestemmer hvem som skal stå til valg. Det er de aktive medlemmene som bestemmer hva de politiske partiene skal mene, det vil si hva vi har å velge mellom når vi bruker stemmeretten vår. Det er altså bare tre prosent av oss som vil være med på å bestemme dette. Tre prosent. Det er altså sant. Vi har helt rett. Det er de som bestemmer over oss, men vi har valgt det selv!
Når sluttet vi å se på staten som oss? Når ble den til et truende dem? Eller har den alltid vært det?
Jeg vet ikke, men jeg vet at dette er feil. Det var ikke sånn som dette vi ville ha det. Eller?
Ønsker vi kanskje innerst inne å bli tatt vare på, som små barn? Ser vi helst at noen andre, noen som er flinkere og smartere enn oss, tar de vanskelige valgene? Når vi ikke er med på å bestemme er det ingen som kan stille oss til ansvar, ingen som kan bebreide oss, for det er ikke vi som bestemmer. De er de som bestemmer. Kanskje det er oss selv vi ikke stoler på.
Men det er ikke dette som er demokrati. Folkestyre, det er når folket styrer. Og det krever mer av oss enn at vi putter en lapp i en boks hvert andre år. Det er viktig å stemme, men det er ikke nok.
Voltaire sa visstnok aldri «Jeg er uenig i hva De sier, men vil inntil døden forsvare Deres rett til å si det». Men det er nok av dem som lirer ut av seg dette «sitatet». Vi er altså freidige nok til å hevde at vi er villige til å dø for andres rett til å ytre seg, men vi er ikke villige til å flytte baken ut av sofaen for å delta i vårt eget demokrati. Jeg tror ikke det er fordi vi er late. Eller rike. Det er fordi vi har mistet troen. Vi har mistet troen på at vi har og fortjener å ha makt.
Det er bare gjennom aktiv deltakelse i politikken at vi kan få tilbake følelsen av eierskap til staten. Da vil ikke staten være hverken snill mamma eller plagsom tante. Velferdsstaten vil bli et uttrykk for solidaritet og fellesskap, og staten blir vårt verktøy. Det virkelige demokratiet, det er et samfunn der alle, med rette, kan gjenta Solkongens ord: “Staten, det er meg!”