Om vi ikke er et land av fredsduer, slik mange liker å tro, har vi i alle fall bygget det som kanskje er verdens beste samfunn.
Oppfatningen av Norge i utlandet ligger nært hvordan brorparten av nordmenn ser på eget land: Et lite rike hvor det meste er på stell. Man har det stort sett greit, de fleste har muligheter til å gjøre hva det skulle være og det er lite interne motsetninger. Dette reflekteres i alle mulige statistikker som måler kriminalitet, fattigdom, økonomisk fordeling, sosial mobilitet, levealder og så videre. Det gode inntrykket understrekes årlig når Norge får æren av å toppe FNs indeks for menneskelig utvikling, som vi har gjort åtte av de ti siste årene.
På den internasjonale arena er vi heller ingen sinke. Vi vinner lovord fra øst og vest og vårt rykte som fredsnasjon er lite omdiskutert og neppe overgått av noen. På tross av våre vikingrøtter er det vår evne til å holde de krigerske gener i sjakk som har gjort oss berømte i moderne tid. Vi blir støtt og stadig trukket fram som et eksempel til etterfølgelse og vår rolle som fredsmegler har blitt hyllet i tiår.
Realiteten
Om bildet av Norge som fredsnasjon ikke er i ferd med å rakne burde det i alle fall dét. Da Bondeviks første regjering i 1999 bestemte seg for at Norge skulle slutte seg til NATOs bombing av Jugoslavia var det første gang siden Nazi-Tyskland trakk seg tilbake 1945 at vi hadde vært i krig. Det skulle ikke bli den siste.
Fire år seinere bestemte den samme statsministeren at vi skulle sende soldater til Irak for å bidra til USAs og Storbritannias okkupasjon av Saddam Husseins land; angivelig startet i søken etter masseødeleggelsesvåpen. Disse ble trukket ut når regjeringen skiftet, men enigheten rundt en annen krig var bredere. Etter sigende er det internasjonal terrorisme som bekjempes av norske soldater på tiende året i Afghanistan.
Som om ikke det var nok var vi blant de første landene til å hive oss inn i krigen i Libya. Riktignok har vi en statsminister som insisterer på at Norge ikke deltar i kriger, men han har forståelse for at vi vanlige folk bruker ordet.
Forhandlinger
Om vi kanskje ikke har vært så flinke til å holde oss unna krigsstien de siste årene burde vi i alle fall være stolte av rollen vi har spilt som fredsmegler. Eller?
Vi har hatt en rolle å spille som megler rundt frigjøringen av Øst-Timor og det holdes for tiden forhandlinger i Norge mellom kommunistgeriljaen og regjeringen på Filippinene, men vi har sviktet kapitalt flere ganger.
Før vi gikk til krig mot Jugoslavia var angrepsmaktenes forslag at Slobodan Milosevic skulle skrive under på Rambouillet-avtalen eller bli bombet. Avtaleteksten ville sikret overgivelse av landet han var president i til en fremmed militærallianse. Ingen statsleder i verden ville gått med på noe slikt og det gjorde heller ikke Milosevic. Følgene kjenner vi nå: de NATO-ledede styrkene som skulle beskytte sivile overvar etnisk rensing av Kosovo-serbere som ble jaget vekk, delvis som hevn for Milosevic’ massakre og etniske rensing under NATOs bomberegn. I Libya var ikke forhandlinger en gang vært et samtaleemne før den vestlige intervensjonen.
Nobel
Den mest berømte norske bragden som megler må være Oslo-avtalen. Historikere har dog stemplet traktaten som fordelaktig for den sterke part og begge sider i konflikten har for lengst erklært den for uvirksom. Likevel klarte altså en palestinsk-israelsk trio å motta Nobels fredspris for den tidligere bejublede, men akk så dødfødte enigheten.
Når vi er inne på fredsprisen, kanskje den viktigste pillaren for det norske fredsrykte, så begynner også den å forvitre. Vel viser Martin Luther King Jr., Adolfo Pérez Esquivel, Mohamed el-Baradei med flere at mange flotte folk har fått viktige priser, men dessverre blir disse skjemmet av andre. Når sant skal sies så har komiteen dummet seg ut før, blant annet ved å gi prisen til den israelske statsministeren Menachem Begin for å trekke seg ut av den okkuperte Sinaihalvøya og til Henry Kissinger for, på vegne av USA, å ha hatt intensjonen om å slutte å bombe Vietnam.
Likevel var det få som hadde ventet at en vinner av prisen skulle innta talerstolen og preke at krig er fred. At Obama i tillegg hadde sittet 12 dager som president når han ble nominert, at han var sjef for verdens største militære styrker, kriget verden rundt, torturerte rettsløse fanger på Guantánamo, og at alt dette fortsetter ett og et halvt år etter at fredsprisen ble overrakt gjør det hele latterlig.
Tilbake til oss
For det om Norges rykte og selvbilde som fredsnasjon kan se ut til å basere seg på illusjoner og en svunnen tid har vi faktisk mye å være stolte av i dette landet. Som antydet over har vi det ganske bra i Norge. Vi har naturligvis vårt å stri med, men sett i forhold til sammenlignbare land har vi lite å klage over.
Den nye multikulturalismens inntog har møtt stor motstand, men det kan se ut til at vi har blitt spart for de verste (påståtte) følgene av denne. Raseopptøyene i franske forsteder; bombene i Madrid, London og Stockholm; og deportering av romfolk (EU-borgere) i Italia og Frankrike er ting som virker fjernt for den jevne nordmann. I april avholdt English Defence League en demonstrasjon i lille Blackburn. 2.000 møtte opp og 12 ble arrestert. Senere samme måned skulle den norske avgreiningen markere seg i vår hovedstad. De mønstret to færre demonstranter enn det var arresterte i Blackburn på tross av enorm pressedekning på forhånd.
I Norge har man bygd et samfunn hvor få faller utenfor. Om en jobber i kassa på Prix, som vaskehjelp på sykehuset eller taxisjåfør har man nok midler til å gi en fin oppvekst og gode muligheter til sine barn. I Tyskland tjener postbud ned mot 40 kroner timen.
En arbeidsløshet på 2-3 % gjennom den verste økonomiske krisen siden 1930-tallet burde si det meste om tryggheten til norske arbeidere. I Spania er en femdel registrert ledige og nær halvparten av de unge i arbeidsstyrken står uten jobb.
Om vi ikke er et land av fredsduer, slik mange liker å tro, har vi i alle fall bygget det som kanskje er verdens beste samfunn. Og det er jo det som er viktigst - for oss selv i alle fall.