De siste ti årene er «sikkerhet» blitt et stadig hetere salgsobjekt.
Dagen etter at London ble tildelt OL, 7. juli 2005, ble byen rammet av et terrorangrep som tok livet av 52 mennesker. Frykten for at et nytt terrorangrep skal ramme under OL, er stor, og sikkerhetsopplegget har vært et av de høyest prioriterte områdene for arrangørene og myndighetene. Beredskapsnivået er hevet til «alvorlig», det nest høyeste av fem nivåer. På Themsen ligger den britiske marinens største skip under hele arrangementet og luftforsvaret står klare til å skyte ned fiendtlige fly dersom det skulle bli nødvendig.
I tillegg vil 17.000 soldater være utplassert i og rundt London, flere enn Storbritannia for tida har i Afghanistan. Til sammen skal rundt 36.000 sikkerhetspersonell, militære, politi og vektere, sørge for sikkerheten i London og på de ulike OL-anleggene. Kommentatorer har kalt OL for Storbritannias største mobilisering av militære og sikkerhetsstyrker siden andre verdenskrig.
Myndighetenes forlengede arm i denne mobiliseringen er G4S, verdens største private sikkerhetsselskap med oppdrag i 125 land - også i Norge. G4S skulle etter planen stille med 10.000 vektere, i tråd med en kontrakt verdt nesten 300 millioner pund. En slik delvis privatisering av sikkerhetsansvaret under OL representerer en nyliberal idé om lønnsomheten av konkurranseutsetting av offentlige tjenester. Dette er et idégrunnlag som vår tids største sportsarrangementer utvilsomt er tuftet på. OL har på flere måter vært en slags sirkusmanesje for nyliberalt tankegods, og håndteringen av sikkerheten i London er i så måte ikke noe unntak.
Da nyliberal økonomisk tankegang for alvor slo rot på 1980-tallet, var nettopp internasjonal sport en viktig drivkraft og profitør. Ett sentralt utviklingstrekk var deregulering av nasjonale TV-markeder. Dette medførte at sport ble en handelsvare som mange flere TV-kanaler konkurrerte om å få vise. Mellom 1976 og 1984 ble inntektene for salg av TV-rettighetene for OL nesten tidoblet. Parallelt med denne utviklingen ble også et nytt sponsorreglement for OL lansert. Blant annet innebar dette at noen av verdens største selskaper, som Coca-Cola og McDonald’s, knyttet seg tettere til lekene og fikk bruke OL-ringene på emballasjen til sine produkter.
Sponsorregimet i OL er en nær allianse mellom Den internasjonale olympiske komité (IOC) og myndighetene i landene der OL arrangeres. Et godt samarbeid med og opplegg for sponsorer kan begrense bruken av skattebetalernes penger. Likevel må myndighetene gi statsgaranti for at «nødvendig» utbygging vil bli gjort, og man løper dermed en konstant risiko for at det offentliges kostnader vil bli høyere enn estimert. For Londons del ble det for et par måneder siden lagt fram en rapport i parlamentet som viste at myndighetene må ut med 11 milliarder pund, nesten to milliarder mer enn tidligere antatt.
De siste ti årene er «sikkerhet» blitt et stadig hetere salgsobjekt. Private sikkerhetsselskaper er på verdensbasis verdsatt til 135 milliarder dollar, og bransjen forventes å vokse med åtte prosent årlig en god stund framover. Det er ikke lenger bare statens ansvar å sørge for borgernes sikkerhet. I stadig flere sammenhenger møter vi vektere, ansatt i private firmaer, som har til oppgave å forhindre ordensforstyrrelser: På flyplasser gjennomfører private sikkerhetsselskaper kontrollen av passasjerene, i mange hjem finnes innbruddsalarm med privat utrykningspersonell, og langs Akerselva i Oslo patruljerte i fjor høst vektere for å «skremme bort» folk som lenge hadde solgt narkotika åpenlyst.
Veksten som private sikkerhetsselskaper opplever, bygger på samme logikk som mange andre eksempler på privatisering og outsourcing av offentlige tjenester. Staten anses ikke nødvendigvis som den mest effektive tilbyder av tjenester, og markedet åpnes opp for flere aktører. Et annet argument for konkurranseutsetting av sikkerhetsoppgaver, er å unngå sløsing med politiressurser. Dersom man får satt bort enkelte oppgaver, får politiet mer tid til å konsentrere seg om bl.a. etterforskning.
Kritiske røster hevder på sin side at privatisering av sikkerhet omformer forholdet mellom offentlig og privat makt på uheldig vis. I ytterste konsekvens kan denne omformingen innebærer en oppmykning av myndighetenes voldsmonopol. I Storbritannia har nettopp G4S overtatt en rekke tjenester fra det offentlige de siste årene. Blant annet driver G4S sju fengsler i England og Wales, og selskapet skal etter planen overta store deler av driften på flere politistasjoner i England. Arrestasjoner og etterforskning vil naturligvis fortsatt gjøres av politiet, men G4S’ frammarsj i politi- og fengselsvesenet har vakt sterke reaksjoner både i media og fra politisk hold.
Under London-OL synliggjøres G4S’ tvetydige posisjon et sted midt imellom offentlige og private interesser. På den ene side skal G4S sørge for at publikum kommer seg trygt inn på stadionanleggene og at ingen har med seg våpen. Om nødvendig skal G4S gripe inn med makt dersom noen må bortvises. På den annen side skal G4S beskytte IOCs kommersielle partnere og gripe inn dersom noen forsøker å reklamere for andre selskaper enn de som er OLs offisielle sponsorer, såkalt «ambush marketing». For G4S’ ettermæles skyld bør det første ansvarsområdet prioriteres.
Skjønt, G4S’ ettermæle blir neppe veldig godt uansett. Bare uker før OL-ilden skulle tennes ble det klart at G4S ikke klarte å skaffe 3.000 av de 10.000 vekterne de hadde lovet, og arrangørene måtte i all hast kalle inn pensjonerte politifolk og soldater på permisjon som erstattere. En slik glipp kan skremme bort nye oppdragsgivere, og medvirker samtidig til en allerede eskalerende OL-prislapp.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.