I forbindelse med at mange av de frivillige som reddet mange liv på og rundt Utøya i fjor, i dag er blitt hedret av livredningsselskapet, så skriver Hanne Skartveit i VG, en veldig god artikkel om det som skjedde denne dagen. Og jeg må si meg helt ening med det hun sier sin kommentar.

Hun påpeker, helt riktig, at det er tross alt mennesker som styrte det som skjedde denne grusomme dagen. Og dette er mennesker som liksom skal være trent i slik krisehåndtering, noe de ikke var. Det var derfor det gikk så lang tid, før politi og ambulanser var på plass, fordi de som skulle lede denne operasjonen, visste ikke hva de skulle gjøre i det hele tatt. Hvorfor ble det slik?

Og som Hanne Skartveit også sier i sin kommentar, at både statsministeren og andre har gått ut og sagt at man skal ikke lete etter synderbukker i denne saken. Nei, det behøver vi ikke å gjøre, for den største syndebukken av dem alle det og blir statsminister Jens Stoltenberg selv. Og grunnen til at jeg sier det, er fordi at han igjennom flere år har skåret ned på budsjettet til politiet, slik at de ikke en gang har hatt råd til å drive med øvelser på krisehåndteringer. Det er derfor det gikk så galt som det gjorde denne grusomme dagen. Og jeg tviler på om det er noe bedre i dag. Det kan vi kanskje aldri få noe svar på, eller vi kan få svar fortere enn det vi ønsker, det vet vi ingenting om i dag. Men jeg skjønner nå også hvorfor bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen, ikke fikk stille kritiske spørsmål til de politifolk som vitnet i retten nå i det siste. Det var rett og slett fordi man ikke ønsket at sannheten skal komme frem om det som skjedde.

Så jeg må si meg helt enig med Hanne Skartveit når hun sier at det ville være en skam om de mange både etterlatte og overlevende fra Utøya, faktisk må gå til sivilt søksmål mot staten for å få vite sannheten om hvorfor det gikk så galt denne dagen. Men det kan godt hende at det er det som må til, før man får et konkret svar på alle de spørsmål som de måtte ha i denne saken. For jeg tror neppe det er noen ansvarlige, uansett nivå, som frivillig vil innrømme at de ikke visste hva de skulle gjøre denne dagen, for ikke å si og innrømme at de tok skrekkelig feil i sin politikk. Det er dette som kalles å være kynisk.