Gunnar Sønsteby var en helt, av det slaget vi ikke finner så mange av lenger. Og av hans format er det brått ingen.
Frihetskjemperen
Gunnar Sønsteby var en helt, av det slaget vi ikke finner så mange av lenger. Og av hans format er det brått ingen.
Gunnar Sønsteby ble imponerende 94 år. Likevel vil hans bortgang prege oss, både som folk og nasjon, rett og slett fordi vi har mistet et engasjert handlingsmenneske, et tidsvitne og en rettesnor. En nasjonalhelt. Han sto ikke bare opp mot Nazi-Tyskland og diktaturet da mørket senket seg over Norge i aprildagene 1940, han brukte et helt liv på å advare og opplyse nye generasjoner om den totalitære tankegangens farlige strømninger. Hans heltegjerning ble en hel livsgjerning, og i dag føler noen hver, uansett alder, at et stort forbilde er borte. Den viktigste arven han etterlater seg, er vissheten om at friheten ikke er gratis, at demokratiet må kjempes for, utrettelig og ustoppelig. På sokkelen til mannen med sykkelen i Per Ungs utførelse på Solli Plass i Oslo beskrives han med bare ett ord: Frihetskjemper. Det holder lenge.
Gunnar «Kjakan» Sønsteby var en beskjeden mann. Ikke i omgangstone eller i møte med mennesker, men som person unngikk han å stikke seg fram og mislikte søkelyset når det ble rettet mot han selv. Det var saken som drev ham og som gjorde at de tusener som møtte ham, unge som gamle, fikk et varmt innblikk i et levende engasjement. Det var langt fra noe gjennomsnittlig over mannen bak de over 30 dekknavnene som ble brukt i lederskapet av Oslogjengen, men selv mente han at nettopp det anonyme ved hans skikkelse var grunnen til at tyskerne aldri fikk fakket «Nr. 24», «Erling Fjeld» eller «Umulius Kjakabråten», kort sagt «Kjakan». Sabotasjeaksjonene, kurervirksomheten og nettverket hans gjør at vi står i stor takknemlighetsgjeld til ham og hans krigsinnsats. Alene veltet han ikke den tyske okkupasjonsmakten, men sabotasjeaksjonene var viktige på flere vis. De ble ødeleggende stein i krigsmaskineriet, og de reddet liv. Like sentral var den symbolske betydningen av Sønstebys kamphandlinger. Han viste vei for andre, satte wwwmot i et okkupert folk og ble en samlende faktor da ingen visste hvem man skulle stole på.
Som den høyest dekorerte nordmann var Sønsteby alltid påpasselig med å minne om alle de andre som gjorde en innsats for friheten. Kanskje sier det mest om hvilken samlende kraft han var, at han ble det naturlige talerøret til en hel generasjon krigsveteraner. Han lot seg tilsynelatende ikke rokke av ødeleggende følelser når han målbar personlige og felles betraktninger over stort og smått som hadde med krigen eller demokratiet å gjøre. I møte med media, skoleklasser, lag og organisasjoner. Høy som lav. Menig som kongelig. Sønsteby forble en naturlig lederskikkelse, men også en naturlig jevnbyrdig del av det norske fellesskapet. Ikke minst ble dette synliggjort for nye generasjoner gjennom filmen «Max Manus», som Sønsteby så som en verdifull del av folkeopplysningen om krigen og om Oslogjengen.
Selv ble han erklært uegnet som soldat, men da han så tyskerne marsjere opp Karl Johan i Oslo 9. april, var han aldri i tvil om at han skulle slåss. Man fikk allerede da en tross i seg, sa han selv. Den hadde han i seg livet ut. Med Gunnar Sønstebys død oppstår et stort tomrom, både etter ham og etter den helteskikkelsen han representerte. Det skal vi ta innover oss, og reflektere over, men ikke dvele ved. Til det var rastløsheten i Kjakans gjerning for stor, og i hans ånd må vi fortsette, i frihetens og demokratiets tjeneste.
mode.steinkjer@dagsavisen.no
Kulturredaktør
«sitat.»
sitat sier