Etter at bomben gikk av 22. juli, valgte politiet å holde helt essensiell informasjon om terroristen for seg selv.
Etter massivt press fra pårørende og presse innrømmet politiet i går feilvurderinger på denne mørkets julidag. «Det er tungt å tenke på at liv kunne ha vært spart», sa politidirektør Øystein Mæland på den godt besøkte pressekonferansen der etaten oppsummerte sin innsats 22. juli. Den beklagelsen var himmelropende nødvendig. Men fortsatt gjenstår mange spørsmål.
Nær sagt alltid ellers ber politiet publikum om hjelp. Men denne dagen, da en utenkelig ondskap rammet oss alle, valgte politiet å holde informasjon om Anders Behring Breivik for seg selv. Allerede ni minutter etter at bomben gikk av, fikk politiet informasjon om mannen som forvoldt massiv skade og død og satte regjeringen ut av spill. Politiet visste om utseende og klær, at han var bevæpnet og registreringsnummeret på bilen han kjørte da han tok seg ut av Oslo sentrum. De ante ikke hvor han var på vei eller hvilke planer han hadde. Men vurderte det slik at dette ikke var informasjon som skulle ut i offentligheten. Det er veldig vanskelig å forstå. Men det er enda vanskeligere å forstå at Oslos politimester Anstein Gjengedal også åtte måneder senere mener beslutningen var riktig. Og avfeier det som «hypotetisk» om man ville ha gjort det samme igjen. Se på disse tidspunktene fra terrordagen:
15.25: Bomben sprenger utenfor Høyblokka. Åtte mennesker mister livet.
15.34: Et vitne ringer inn observasjon av Anders Behring Breivik, bevæpnet og med «politiuniform». Som går fra bombestedet, setter seg inn i en bil, kjører mot kjøreretningen, ut av sentrum.
15.55: Politiet ringer tilbake til vitnet. Får gjentatt signalement og registreringsnummeret på bilen.
16.04: Oslo-politiet anmoder Kripos om å slå riksalarm.
17.24: Nordre Buskerud politidistrikt mottar første melding om skyting på Utøya. 69 mennesker blir regelrett henrettet.
Da hastemeldingene om terroraksjonen kom, gikk mediebruken i været. Folk benket seg rundt TV-er og radioer. Mange flere holdt seg oppdaterte på mobil. Mobilbruken har gått i været med smarttelefonenes inntog, hver fjerde nordmann leser nå nyheter på mobil. Ungdom er veldig oppdatert veldig raskt. AUF-erne for eksempel, var godt orientert om terrorbomben. Det var derfor de samlet seg i kafébygget på Utøya. En etterlysning av Breivik, med signalement og beskrivelse av bil og registreringsnummer kunne ha gitt politiet vitneobservasjoner med ledetråder om hvor han var på vei. Og om han skulle ha kommet seg helt til landsiden ved Utøya, er det ikke gitt at han hadde kommet seg over for å gjennomføre sitt uhyrlige drapsraid. Dét er riktignok en hypotese. Men likevel.
AUF-erne krøket seg sammen eller løp for livet mens de så blålysene blinke på landsida. De hørte helikopter over hodene sine. Men det var NRK, ikke politiets superhelikopter - med kamera som kan lese registreringsskilt på fem kilometers avstand. Politihelikopteret kunne sannsynligvis ha avklart at det bare var snakk om en enkelt gjerningsmann. Kanskje også avdekket at det ikke var bomber, men høyttalere i trærne. Begge deler oppgis som årsak til at det tok så lang tid å få sluppet til livreddende helsepersonell. Men først klokka 19.09, en drøy halvtime etter at terroristen var pågrepet, besluttet oslopolitiet å få helikopteret i lufta. En lang rekke andre forhold har også vært oppe i mediene. «Skyting pågår»-instruksen pålegger politiet å gripe inn for å redde liv, selv i skarpe situasjoner. At man nå får en gjennomgang av alle nødetaters muligheter til å gå inn i usikrede områder, kan trolig redde liv. Ny bistandsinstruks skal sikre raskere hjelp fra Forsvaret. Og penger legges på bordet for høyere bemanning av nødnumrene og raskere innføring av det sterkt forsinkede nødnettet. Politiet var helt åpenbart ikke dimensjonert for de massive terrorhandlingene. Likevel understreket både politidirektør Øystein Mæland og utvalgsleder Olav Sønderland i går at politiet ikke kan være dimensjonert året rundt, i hele landet, for så ekstreme hendelser. Det må de få støtte for. Det ville kreve en omlegging mot en politistat som vi ikke er tjent med.
Politiet fryktet flere bomber, et ikke ukjent scenario fra terroraksjoner i andre land. Det er derfor svært forståelig at de ønsket å få folk ut av sentrum. Det var dristig ikke å stenge T-banen, et potensielt terrormål. Men det ble veiet mot faren for at flere bomber kunne gå av. Samme begrunnelse har politiet for at de ikke stengte utfartsårer, som kunne ha stoppet terroristen. Også det er mulig å forstå. Men en etterlysning av Breivik hadde ikke stått i veien for dette.
Fra min arbeidsplass ser jeg rett opp på Høyblokka med sørgeslør, Finansdepartementet med sponplater i vinduene og nabobygget vårt, det ødelagte Nærings- og handelsdepartementet. Vi sørger med dem som mistet livet og de som har mistet sine kjære. Dagen i dag ga mange svar. Men også en dyp uro: Vil vi som samfunn være i stand til å reagere riktigere en annen gang?
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.