Revolusjonære har det til felles at de ikke anerkjenner det etablerte systemet, politikere og domstoler inkludert: det er jo dette som er selve fienden. I så måte er ABB langt mer triviell enn mange hevder - en av mange ugjerningsmenn i historien.

Først, før misforståelser og feillesning tar tak i dem som gjerne misforstår og leser feil: Jeg har aldri uttralt meg formildende eller unnskyldende for noe av det Anders Behring Breivik gjorde den 22. juli i fjor. Jeg kommer heller aldri til å gjøre det, jeg kommer aldri til å se på grusomhetene han begikk med noe snev av relativisme. Dette innlegget må derfor ikke tolkes dit hen.

Men i etterkant av fengslingsmøtet i går, 6. februar, opplevde jeg de fleste kommentarer omkring ABB som flate og ganske unnfalne, dermed uinteressante. Og bruker vi perioden for sjokkbehandling til å lage flate og uinteressante betraktninger, kan det være meget skadelig.

Noen som uttalte seg var ungdommer og etterlatte som hadde vært direkte rammet den 22.juli, de brukte begreper som “idiot”, “liten mann” og “levde i sin egen verden”. At disse menneskene ønsker å distansere seg, og ufarliggjøre ABB, er mer enn naturlig, og helt legitimt.

At analysene fra journalister og andre blir tomme og flate er derimot mindre greit. Det norske samfunnet trenger en modig tilnærming til alle spørsmål omkring ABB - både for renselse og for lærdom.

Aftenposten beskriver talen hans som “virkelighetsfjernt tøv”. ABB lever ikke i en egen verden - det blir for lett å si, egentlig helt feil. Han lever i samme verden som oss andre, han er bare fundamentalt uenig i samfunnsutviklingen.

Han har tolket det dit hen at Europa står foran svært grunnleggende utfordringer som kan få betydning for mange generasjoner fremover. Han mener at dagens politikere ikke gjør den jobben for samfunnet som de burde, at de svikter, og at de og deres systemer med det mister sin legitimitet.

I så måte er han en konvensjonell rebell, en opprører, en revolusjonær. Han er rett og slett en av svært mange andre som har gjort opprør mot det etablerte. ABB mener at utenfor våre politiske systemer finnes det en historisk og kulturell arv som betyr mer, som dagens makthavere forbryter seg mot.

Når ABB mener at retten ikke har legitimitet til å dømme han, er dette en naturlig følge av handlingene den 22. juli. Slik andre revolusjonære kan i en periode sitte fengslet for forbrytelser mot samfunnsordenen, kan de på et senere tidspunkt kanskje ta over selve styringen av samfunnet. Og med det sende den gamle eliten i fengsel.

Når ABB mener han skal løslates, når han forklarer handlingene sine, er det ikke en sinnsforvirret mann som på bunnen er entusiastisk tilhenger av dagens politiske/juridiske system, som snakker. Det er en revolusjonær som markerer avstand, og en som taler til de ute i samfunnet han mener må vekkes fra sine holdninger, eller som må vekkes til handling.

Det er i en slik setting ABB må forstås. En som mener at samtiden er i en så dårlig forfatning at fundamentale samfunnsendringer må til.

Revolusjoner kan begynne i det små, de tidlige revolusjonære kan virke mer enn klin kokos. Og de kan bli heltene i fremtidens historiebøker. De fleste revolusjonære kommer ingen vei i sine visjoner - noen havner på utsiden av så vel andre som seg selv resten av livet, andre justerer kursen og finner seg en plass i samfunnet.

Det er ingen grunn til å bortforklare ABB - hans vanvittige grusomhet til tross, han er en del av det ordinære (og tarvelige) menneskelige. Hans er abnorm i vår moderne vestlige historie, men i et historisk perspektiv er ABB kun én av mange grusomme ugjerningsmenn. Ikke noe mer schizofren, virkelighetsfjern eller idiot enn mange av disse andre.

Når vi tør å analysere ABB klinisk, kan vi ta lærdom. Når han bortforklares og idiot-forklares lærer vi lite, og vi kan til og med berede grunnen for en fortsettelse utført av en eller flere outsidere som deler ABBs forståelse av rett og galt.