Jeg tror de endringer vi ser i samfunnene i Midt-Østen, og tildels Nord-Afrika vil få noen skikkelige ringvirkninger for ikke bare regionen, men også Europa. Ett Israel som i tidlig 2000 gikk på en militær smell mot Hezbollah, kan faktisk komme militært og ikke minst regionalt styrket ut av at de arabiske nasjoner og naboer går i oppløsning.

Den Pan-Arabiske drømmen, kall den gjerne nasjonalisme, som kom med Nasser, men som begynnte å falle i sammen under Anwar Sadats regime,dets fall er ett faktum. Motsetningene mellom de ulike arabiske gruppene, og mellom Sunni og Shia kommer er det klarest til uttrykk i Irak. Syria har hatt etnisk og religiøse konflikter under Assad Sr. regime, så den konflikten vi ser ikke av ny dato. dagens president Assad uttalte i en tale til Syrias parliament, og her tror jeg han oppriktig, at han største frykt at, er et Syria som er delt og splittet i flere forskjellige små stater.

Ringvirkningene i Syria har kraftige negative ringvirkninger i Libanon. Det er reelle kamper daglig mellom tilhengere av Assad regime og andre para-militære grupperinger. Til tross for at man kan angripe de tidligere koloniherrer og Europa for sin politiske hegemoni, så skapte de stater med ¨stablilitet¨, denne stabililten forsvinner nå. Jordan er det allerede nå daglige men mer fredfulle sammenstøt..

Det må også være ett paradoks for den Europeiske venstreside, at Israel, vil komme styrket ut av denne situasjonen, at palestinerene som venstresiden har sterke sympatier for, vil være og fremdeles bli, den lidene part. Med kollapsen i Syria, så vil kollaps få betydning for palestinerenes støttespillere i Sør-Libanon, og tildels Hamas. Spørmålstillingen som jeg vil finne naturlig at venstresiden skulle stille seger hva nå? Et styrket Israel,og ett styrket Tyrkia, ett Syria som faller i fra hverandre. Vil vi få se ett sterkt Tyrkia som ser mot sine tildligere landområder i Syria? (Tyrkia utfører allerede militære operasjoner i Nord Irak under påskudd om å forfølge PUK).

Syria har spilt en usynlig rolle i Midt-Østen, den uskyldige rollen blir mer og mer synlig. Faller Syria, faller også store deler av Libanon, Irak er allerede delt i politiske og militære enklaver. Historiens sus blåser over de arabiske sletter. Pan -Arabia, dets folk og kultur er på vei til å bli ødelagt, så splittet, at sist man historisk så dette var før Profeten Muhammeds tid.

Nei, jeg blander ikke. Poenget er at mens Mubarakregimet i Egypt praktisk talt UTELUKKENDE baserte seg på den makta som springer ut av geværløpene, hadde Qadhafiregimet OGSÅ elementer av reell folkelig tilslutning. På grunn av Libyas oljerikdommer, hadde da også Qadhafi betydelig mer å dele ut til folket som dermed ga regimet støtte fra de gruppene som mottok disse godene. Det er ganske tilsvarende den formen for klientalistisk stilltiende tilslutning som også de provestlige monarkiske diktaturene på den arabiske halvøya mottar, og som også er en del av forklaringa på at de, med unntak for Bahrain, så langt har gått klar av vesentlige folkeopprør. Qadhafiregimet spilte på klan- og stammelojaliteter i fordelinga av goder, og beholdt dermed støtte fra ikke bare sin egen qadhafastamme, men også Libyas største stamme, warfallastammen, helt inn til det siste. Qadhafis panafrikanske politikk appellerte også til Libyas svarte befolkning i sør, noe som viste seg i rasistiske pogromer mot svarte i de opposisjonsholdte byene under krigens mest intense fase. Derimot opplevde stammene i øst, rundt Benghazi og noen av stammene i vest, spesielt misuratastammen, at de ble underprioritert.

Mønsteret under borgerkrigen, hvor opposisjonen raskt sikra seg kontroll i øst, samt holdt stand i en enklave i Misurata, mens qadhafilojale styrker holdt stand i warfallastammens hovedsete i Bani Walid, også flere uker etter at Tripoli hadde falt, er dermed alt annet enn tilfeldig. Og det er ikke mange ukene siden qadhafilojalister igjen heiste det grønne flagget i Bani Walid, altså måneder etter at Moammar al-Qadhafi sjøl ble drept, Saif al-Islam tatt til fange og de overlevende barna som fortsatt er på frifot i eksil i Niger eller Algerie. Hadde al-Qadhafis makt UTELUKKENDE vært basert på militærmakt, slik situasjonen var for Mubarak i Egypt, hadde vi ikke sett slike sterke regionale forskjeller. Slike forskjeller så vi da heller ikke i Egypt. Absolutt hele Egypt reiste seg mot Mubarak samtidig. Det var ikke noe Aleksandria mot Kairo og ikke så mye som en liten landsby ved Nilen hvor de Mubaraklojale holdt stand.

Dette demonstrerer tydelig poenget mitt om at Qadhafiregimet faktisk hadde betydelig reell støtte i befolkninga, sjøl om det er like reelt at regimet også var inderlig forhatt av andre deler av befolkninga. Hvilken del som reelt var/er i flertall vil vi aldri få vite. NATOs bombekrig sørga for at opprørsgruppene kom til makta uten å behøve å inngå noen forhandlinger og uten å behøve å vinne noe valg. Det var nok en stor fordel for disse gruppene, for, som jeg skreiv, det blir stadig tydeligere at det nye regimet er like stammebasert som Qadhafiregimet, og basert på mindre stammer og med mindre grad av indre samhold enn den alliansen Moammar al-Qadhafi regjerte med gjennom 40 år.

Assadregimet er basert på andre former for maktstrukturer enn qadhafiregimet. Slik jeg ser det, er sannsynligheten for at de gruppene i Syria som reelt støtter al-Assad utgjør over 50 prosent langt mindre enn at dette var tilfellet i Libya under al-Qadhafi. Syria er ikke i samme grad et stammesamfunn, men til gjengjeld er landet mer etnisk og religiøst diversifisert. Og vi kan legge til grunn at det syriske regimet har sterk støtte blant alawiminoriteten som al-Assad sjøl tilhører, og også betydelig støtte fra den kristne minoriteten, samtidig som den sunnimuslimske kurdiske minoriteten anser al-Assad som et mindre onde i øyeblikket enn den væpna opposisjonen, som er dominert av Det muslimske Brorskapet og andre mer ytterliggående islamistgrupper. Likheten mellom Assadregimet i Syria og Qadhafiregimet i Libya er at regimene hadde helt reell støtte i viktige deler av befolkninga, om enn ikke nødvendigvis flertallet. Dette i kontrast til bin Ali-regimet i Tunisia og Mubarakregimet i Egypt som var blitt redusert lite annet enn reine marionetter for vestlige interesser da de falt.

Jeg ser ikke helt hvorfor dette skulle være et paradoks for venstresida. Den arabiske våren starta med at de provestlige marionettregimene i Tunisia og Egypt ble felt av ikke-voldelige folkeopprør. Dette støtta sjølsagt venstresida, mens Sarkozy i Frankrike tilbøy diktatoren bin Ali i Tunisia militærhjelp for å slå ned opprøret, og republikanerne i USA kritiserte Obama for ikke å stille sterkt nok opp for Mubarak i Egypt. Det samme gjorde saudikongen.

Da så opprøret spredte seg til ikke-voldelige demonstrasjoner i flere andre land, inkludert Marokko, Algerie, Libya, Yemen, Jordan, Syria og Bahrain, støtta venstresida også dette. Ikke noe paradoksalt i det, tvert imot. Men så tok opprøret brått en helt annen retning i to av landene, Libanon og Syria. Dette var ikke de eneste landene hvor fredelige demonstranter ble møtt med kuler av regimet. Men det var de eneste landene hvor regimets kuler raskt ble besvart av kuler fra væpna opprørere som plutselig var på plassen med våpen. Her skjønte deler av venstresida at det var ugler i mosen, spesielt tatt i betraktning at de vestlige imperialiststatene og de arabiske kongediktaturene som var så sterkt imot de ikke-voldelige demokratiske revolusjonene i Tunisia og Egypt, plutselig var så sterke i sin støtte til opprørerne her. Men ikke hele venstresida skjønte dette, og mange fortsatte å heie på opposisjonen i Libya også etter at opposisjonsbevegelsen raskt tok en helt annen og mye militær form enn hva tilfellet hadde vært i Tunisia og Egypt. Etterhvert som NATO kom stadig mer inn som flyvåpen for opprørshæren skjønte stadig større deler av venstresida at dette ikke bare var en annen form, men i sin politiske essens noe grunnleggende annet, faktisk noe helt motsatt, av det demokratiske folkeopprøret som starta i Tunisia og Egypt, og som fortsatte i sin ikke-voldelige form i Bahrain.

Realiteten er at krigen i Libya og opptrappinga mot borgerkrig i Syria, er imperialismens og den arabiske reaksjonens motoffensiv mot den folkelige demokratiske arabiske våren, som ville trua USAs geopolitiske kontroll i Midtøsten, og dermed også trua Israels interesser på en fundamental måte. At alliansen av vestlig imperialisme og saudikongediktatur forsøker å kjøre fram sekterisk konflikt mellom sunni og sjia som en hovedkonfliktakse, er et naturlig mottrekk. Det skjedde også i Irak hvor britiske og amerikanske agenter etter all sannsynlighet hjalp til med å arrangere de terrorangrepene som al-Qaida i Irak ikke klarte å få til på egenhånd, samtidig som det var de som gjennomførte massedrap på sunnimuslimske akademikere, forkledt som sjiamuslimske militssoldater i opptrappinga av den sekteriske konflikten som brøyt løs i 2006. Dette var da et naturlig svar på den trusselen som den alliansen mellom sjiamuslimske og sunnimuslimske motstandsgrupper som hadde manifestert seg i 2004 under slaget om Falluja, da den sjiamuslimske motstandslederen Moqtada al-Sadr gjennomførte blodinnsamling i Sadrbydelen i Baghdad for å hjelpe motstandsbevegelsen som kjempa i den reint sunnimuslimske byen Falluja. Etter at amerikanske og britiske falsk-flagg-operasjoner hadde "hjulpet" den sekteriske volden i gang, klarte irakerne "fint" å holde det gående på egenhånd gjennom 2007 og 2008, mens USA da kunne jobbe med å bygge allianse til sine tidligere fiender blant tidligere Saddamlojalister blant sunniaraberne, for dermed å ha den motvekta de trengte mot de sjiamuslimske Iranvennlige gruppene som USA var blitt tvunget til å samarbeide med for å opprettholde et visst nivå av kontroll etter det viste seg at amerikanske styrker ble møtt som alt annet enn befriere i 2003.

At Vesten og deres allierte blant de mest undertrykkende av de arabiske kongediktaturene forsøker seg med tilsvarende skittent spill i dag i møte med utfordringa fra den arabiske våren, kan vel vanskelig sees som noe paradoks for venstresida, i hvert fall ikke for den delen av venstresida som evner å gjennomskue hva dette spillet reelt dreier seg om. Det endrer ikke på at det var riktig og nødvendig å felle de provestlige marionettregimene i den arabiske verden, som var og er den fremste årsaken til at den folkelige solidariteten med palestinerne som eksisterer i alle arabiske land, ikke manifesterer seg i den konkrete politiske og økonomiske handlinga som må til for å få en rettferdig løsning på Palestinakonflikten, i tråd med Folkeretten.

Tror nok Holgersen husker litt feil om Egypt, for Mubarak hadde betydelig støtte, noe som kom til uttrykk i omfattende mot-demonstrasjoner. Forskjellen var at de militære nektet å gi ordre om å skyte på folket da demokratidemonstrasjonene tok skikkelig av. I Libya og Syria har de militære skutt på demonstrantene med tap av betydelig antall ubevæpnede sivile menneskeliv.

Antallet stammeledere som støtter hva er mindre interessant enn hva demonstrantene ønsker. Og kravet om demokrati og menneskerettigheter går som en rød tråd fra Tunis, Egypt, Libya og Syria.

Det bør kanskje også Holdgersen ta inn over seg etterhvert, så han ikke havner på "feil" side i demokratiseringskampen i Midt-Østen.

Feil. Opprøret i Libya begynte med voldelige demonstrasjoner og okkupasjoner (som i Syria).

"The war was preceded by protests in Benghazi beginning on Tuesday, 15 February 2011, which led to clashes with security forces that fired on the crowd.[44] The protests escalated into a rebellion that spread across the country,[45] with the forces opposing Gaddafi establishing an interim governing body, the National Transitional Council.......................................

In Bayda and Zintan, hundreds of protesters in each town called for an end to the Gaddafi government and set fire to police and security buildings.[114][116] In Zintan, the protesters set up tents in the town centre.[114] The armed protests continued the following day in Benghazi, Derna and Bayda. Libyan security forces allegedly responded with lethal force. Hundreds gathered at Maydan al-Shajara in Benghazi, and authorities tried to disperse protesters with water cannons”.[117]

Og allerede en måned før dette: “Between 13 and 16 January, upset at delays in the building of housing units and over political corruption, protesters in Bayda, Derna, Benghazi, Bani Walid and other cities broke into, and occupied, housing that the government had been building. Protesters also clashed with police in Bayda and attacked government offices.[108][109] By 27 January, the government had responded to the housing unrest with a €20 billion investment fund to provide housing and development”. http://en.wikipedia.org/wiki/2011_Libyan_civil_war

Jeg kan ikke det libyske språket. Så jeg må i så fall stole på oversettelser fra medier som svært ofte har vist seg å være forutinntatt. Medier hvis Libya-dekning var svært ensidig, som ukritisk videreformidlet de villeste rykter om Gaddafi og hans soldater osv.

I forrige innlegg skrev du "demonstranter". Nå skriver du "opprørerne". Det er forskjell på demonstranter og væpnende opprørere. Som jeg har skrevet flere ganger allerede: Også Stoltenberg hadde brukt vold i tilfelle av et væpnet opprør i Norge.

Nei, mens både al-Qadhafi og al-Assad har klart å mobilisere titusenvis i regimetro støttedemonstrasjoner, fantes det ikke noe som helst i nærheten av dette i Egypt. Når og hvor er det du hevder at disse pro-Mubarakdemonstrasjonene skal ha funnet sted?

Det som skjedde i Egypt, var at sikkerhetsstyrker, utkledt som motdemonstranter, angrep fredelige demokratidemonstranter. Også politi og sikkerhetsstyrker i uniform angrep og drepte demonstranter. Over tusen ble drept, så det var ingen forskjell i forhold til regimets bruk av vold mot ikke-voldelige demonstranter mellom Libya og Syria på den ene sida, og Egypt på den andre. Forskjellen ligger ene og alene i bruken av motvold fra demonstrantenes side. I både Syria og Libya gikk det få dager før mange medlemmer av statens sikkerhetsstyrker var blitt skutt og drept, og som svar på dette, ble det også brukt langt tyngre våpen fra statens side. Hadde demokratidemonstrantene i Egypt besvart regimets angrep og massedrap på demonstranter på tilsvarende måte, er det klart at også hæren i Egypt hadde gått inn tilsvarende brutalt og slått ned demokratiopprøret.

Du snakker som om Assad dreper for moro skyld. Men mange av demonstrantene/opprørerne er faktisk voldelige og støttes av flere vestlige (og arabiske) land. Samt Israel, må man formode. Dvs akkurat de samme landene som på hyklersk vis setter seg opp på sin høye hest og kommer med moralske fordømmelser av Assad. Men de ville ha reagert på akkurat samme måte i tilfelle av væpnet opprør i eget land.

Antallet stammeledere som støtter hvem er ikke uinteressant så lenge disse reelt snakker på vegne av store befolkningsgrupper. Man kan beklage at det er sånn, men Libya er et stammesamfunn hvor dette er en sosial realitet. Hva demonstrantene i Libya ønska er en ting. Hva de væpna opprørsgruppene og deres vestlige allierte ønska, er det som er det avgjørende. Og demokratiske valg hvor alle politiske krefter får delta på like vis, er IKKE hva de ønsker og ikke hva de gjennomfører. Tvert imot, antallet politiske fanger er høyere i dag enn under al-Qadhafi og omfanget av tortur og drap i fengslene er også like stort. Det Vesten og kongediktaturene som sto bak den militære intervensjonen ønska var heller ikke innføring av demokrati, men erstatning av et autokratisk styre med et annet, med en annen og mer provestlig, saudiorientert, geopolitisk orientering. Jeg mistenker sterkt at det er dette som er viktig for deg også. Hvis ikke hadde du nok engasjert deg mer for de politiske fangene og torturofrene i dagens NATO-støtta Libya.

Filosofen Thomas Hobbes mente at det absolutte eneveldet er ett fremskritt sammenlignet med tilstedeværelsen av mer eller mindre likestilte, væpnede grupper som stadig utfordret hverandre om territorier og små fordeler. Dette er hva som skjer i Libya. Stammesammfunnene kjemper om sine geografiske områder, og som i Irak, vil man få små stater, basert på religiøs tilhørighet og ikke minst etnistet.

Det samme kan man anta kan skje i Syria, med de ulike religiøse grupperinger som eventuelt vil søke makt og territorer etter at eventuelt Assad har falt.

Syria er en tikkende bombe, ikke minst på grunn av landets militære slagkraft. Tanken på at ekstreme grupperinger skal få tilgang til kjemiske og biologiske våpen er ikke bare reell mulighet men også direkte skremmende.

Jeg har skiftet mening og det er bedre at de arabiske nasjoner utformer sin egen framtid, uten vår innblanding.

DEt har jeg aldri trodd. Jeg regner med at Assad dreper av samme grunn som andre despoter, eks. Libya, og det er for å beholde sin egen maktposisjon på folkets bekostning.

Nå har jeg dokumentert for deg at oppstanden i Libya var voldelig fra første stund, stikk i strid med dine påstander. Men du fortsetter på samme måte, på autopilot, som om slike fakta ikke er relevante.

Jeg skrev at du "snakker" som om Assad dreper "for moro skyld". Og det står jeg for. For faktum er at du juger med språket ditt når du skriver ting som at "volden i Libya startet da Gaddafis soldater, opprørspoliti og tilhengere begynte å skyte på demonstrantene og drepte dem titallsvis". Som om det var hele bakgrunnen. Som om vold ikke forekom i det hele tatt fra demonstrantene/opprørernes side. Som om Gaddafi/Assads bruk av vold var helt uprovosert.

Og du har fortsatt ikke levert noen dokumentasjon på din påstand om at Gaddafi skal ha sagt at "demonstrantens blod skal fylle gatene"

Lars Birkelund har ikke dokumentert noe som helst vedrørende faktum om Libya-opprøret, for om han hadde forsøkt det, ville han funnet disse medieoppslagene fra første dag demonstrasjonene begynte:

"En annen gruppe oppfordrer til folkeoppstand under tittelen «17. februar-intifadaen: En streikedag i Libya».

Protester. Videoopptak offentliggjort på internett viser flere hundre menn og kvinner som roper «Folket krever regimets avgang!» og «Gaddafi, gå av, gå av!», melder nyhetsbyrået DPA.

Øyenvitner sier til BBC at rundt 2.000 mennesker deltok i demonstrasjonen i Benghazi. Politiet skal ha brukt gummibelagte kuler og vannkanoner og tåregass for å oppløse den.

Nyhetsbyrået AFP melder om omfattende arrestasjoner onsdag av demonstranter som deltok i protestene kvelden og natten før."

Demonstrasjonene var ikke voldelige,se dette bildet:

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4031330.ece

men de ble møtt med vold av Gaddafi's velvæpnede sikkerhetspolitistyrker

http://www.klartale.no/verden/skyter-mot-demonstranter-/

"Det var fredag varslet store demonstrasjoner i Libya. Demonstrantene protesterer mot regimet til diktator Muammar Gaddafi. I den libyske byen Tripoli viste diktatoren hva han synes om protestene. Styrkene hans skjøt mot demonstrantene, sier vitner til hendelsene. Det skriver nyhetsbyrået NTB."

så her tror jeg ikke Lars Birkelund skal forsøke seg på historieforfalskning. Til det er dokumentasjonen om hvem som først skjøt for å drepe ubevæpnede demonstranter i Libya for overveldende.

Jo, jeg har det. Men du fortsetter altså på autopilot, uberørt av fakta.

Men jeg gjentar gjerne dokumentasjonen:

“Between 13 and 16 January, upset at delays in the building of housing units and over political corruption, protesters in Bayda, Derna, Benghazi, Bani Walid and other cities broke into, and occupied, housing that the government had been building. Protesters also clashed with police in Bayda and attacked government offices.[108][109] By 27 January, the government had responded to the housing unrest with a €20 billion investment fund to provide housing and development”.

Jeg gjentar: "protesters...............occupied, housing that the government had been building. Protesters also clashed with police in Bayda and attacked government offices".

"The war was preceded by protests in Benghazi beginning on Tuesday, 15 February 2011, which led to clashes with security forces that fired on the crowd.[44] The protests escalated into a rebellion that spread across the country,[45] with the forces opposing Gaddafi establishing an interim governing body, the National Transitional Council".

Hvordan klarte opprørerne på et tidlig tidspunkt å ta over store deler av Libya uten å bruke vold, Bjarne Eikefjord?

"In Bayda and Zintan, hundreds of protesters in each town called for an end to the Gaddafi government and set fire to police and security buildings.[114][116] In Zintan, the protesters set up tents in the town centre.[114] The armed protests continued the following day in Benghazi, Derna and Bayda. Libyan security forces allegedly responded with lethal force. Hundreds gathered at Maydan al-Shajara in Benghazi, and authorities tried to disperse protesters with water cannons”.[117]

Jeg gjentar: "set fire to police and security buildings" og "the armed protests" . Hva tror du hadde skjedd i Norge hvis demonstranter med våpen i hånd hadde satt fyr på politistasjoner etc? Tror du Jens Stoltenberg kun hadde sittet og sett på det? Burde han i så fall det eller syns du han burde ha gjort noe og i så fall hva?

[http://en.wikipedia.org/wiki/2011_Libyan_civil_war

Jeg var ikke i Libya og kan ikke vite nøyaktig hva som skjedde når. Det vi derimot veit helt sikkert, er at USAs FN-ambassadør presenterte regelrette løgner i FNs Sikkerhetsråd da hun påsto at al-Qadhafis styrker ble utstyrt med viagra for å gjennomføre massevoldtekt av kvinner i opposisjonskontrollerte områder. Vi veit også at denne krigspropagandaen, som i ettertid savner enhver dokumentasjon, ble formidla ukritisk av systemlojal vestlig presse som om det var faktaopplysninger. Det at media var full av løgner, betyr sjølsagt ikke at alt som ble skrevet var løgn. Hva som faktisk skjedde i Libya og ikke, før, under og etter NATOs intervensjonskrig, burde bli gjenstand for en internasjonal granskningskommisjon. Denne kommisjonen burde også ha mandat til å vurdere i hvilken grad NATO forbrøyt seg mot Sikkerhetsrådets resolusjon.

Det som også er en objektiv realitet, er at dersom al-Qadhafis styrker faktisk skøyt først mot ubevæpna demonstranter, var de ikke de eneste, eller de første, som gjorde dette under den arabiske våren. Mubaraks sikkerhetsstyrker gjorde det samme i Egypt, og drepte over 1000 mennesker, men altså UTEN at demokratidemonstrantene svarte med motvold, slik de gjorde i Libya og Syria. Vi veit også at de ikke-voldelige demokratidemonstrasjonene i Tunisia og Egypt ble vurdert som en trussel av både vestlige stormakter og deres allierte blant arabiske kongediktaturer, mens den voldelige eskaleringa med angrep på regimets styrker som skjedde raskt i både Libya og Syria derimot ble aktivt støtta og oppmuntra av de samme statene.

Ut fra dette veit vi mer enn nok til å vite at de statene som ønsker "humanitær" intervensjon i Syria nå, verken er opptatt av å spare sivile liv eller skape demokrati i den arabiske verden, tvert imot. Både for vestlige stormakter og Saudi-Arabia handler dette ene og aleine om et geopolitisk spill, hvor sivile dødsfall er en kalkulert del av spillet, og reelt demokrati i arabiske land et uønska utfall. Krokodilletårene for ofrene for volden i Syria og Libya er derfor ikke kledelige, verken på Susan Rice, kongen av Saudi-Arabia eller Bjarne Eikefjord.

Så sies det også at de stakkars opprørerne ikke har våpen. Men i Aftenposten i dag står det at opprørerne to ganger har klart å ta byen Homs tilbake fra regjeringstyrkene. Ville de ha klart det uten våpen, Bjarne Eikefjord?

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Frykter-massakre-i-Homs-6767819.html

Birkelund står fortsatt uten dokumentasjon for at frihetsdemonstrantene startet skytingen i Libya. Om han leste sin egen wikipedia-henvisning, vil han finne følgende setning:

"The war was preceded by protests in Benghazi beginning on Tuesday, 15 February 2011, which led to clashes with security forces that fired on the crowd."

Resten er stort sett en gjengivelse av Gaddafi's forsvarstaler, slik hans tilhengere forsøkte å fremstille det i internasjonale medier - før bildene fra skytingen mot demonstranter jeg henviste til ovenfor, kom fram.

Nei, og derfor bør kanskje Holgersen forsøke å forholde seg til de fakta som kan dokumenteres. Demonstranter for frihet og menneskerettigheter ble møtt med kuler fra Gaddafi's sikkerhetsstyrker. På samme måter som skjedde med tilsvarende ubevæpnede demonstranter i andre land, herunder Syria.

Birkelund står fortsatt uten dokumentasjon for at frihetsdemonstrantene startet skytingen i Libya. Om han leste sin egen wikipedia-henvisning, vil han finne følgende setning:

"The war was preceded by protests in

Benghazi beginning on Tuesday, 15 February 2011, which led to clashes with security forces that fired on the crowd."

Dette var svært tendensiøs kryssklipping. Eller så har du ikke forstått kronologien i det hele. Dessuten er du svært upresis i omgang med ord. Du bruker f.eks. begreper som demonstranter og opprørere om hverandre. Og nå skriver du at jeg har påstått at demonstrantene "startet skytingen i Libya".

Men jeg har aldri skrevet det. Jeg har derimot vist deg at demonstrantene var tidlig ute med vold, allerede en måned før 15. februar, som du her viser til. Jeg vet ikke hva volden besto i. Men sannheten er, iflg Wikipedia at "protesters...............attacked government offices". Om de brukte skytevåpen vet jeg altså ikke. Derfor skrev jeg ikke det. Men du vet kanskje at de brukte spretterter?

Jeg spør igjen:

1.Hva tror du hadde skjedd i Norge hvis demonstranter med våpen i hånd hadde satt fyr på regjeringsbygget? Tror du Jens Stoltenberg kun hadde sittet og sett på det? Burde han i så fall det eller syns du han burde ha gjort noe og i så fall hva?

2. Hvordan klarte opprørerne på et tidlig tidspunkt å ta over store deler av Libya uten å bruke vold, Bjarne Eikefjord?

3. Og det samme om Syria nå: I Aftenposten i dag står det at opprørerne to ganger har klart å ta en bydel i byen Homs tilbake fra regjeringstyrkene. Ville de ha klart det uten våpen?

4. Og du har fortsatt ikke levert noen dokumentasjon på din påstand om at Gaddafi skal ha sagt at "demonstrantens blod skal fylle gatene"

Jeg oppfordrer deg til å beklage din usannhet ovenfor, samt andre tilfeller hvor du har kommet med villedende og løgnaktig informasjon.

Du tror at du vet nøyaktig hva som foregår i Libya og Syria. Men du har i virkeligheten en svært naiv og barnslig forestilling om hva det hele det går ut på, som om konflikten så og si er mellom "det gode" og "det onde". Disse naive forestillingene kommer blant annet av at du er svært ukritisk til mediedekningen, som var/er svært ensidig i begge disse tilfellene. TV2-nyhetene som nettopp ble sendt framstilte eksempelvis drapet på de to journalistene nylig som noe Syrias regjeringstyrker hadde gjort med vitende og vilje . Men det vet TV2 naturligvis ikke noe om.

Slike naive forestillinger om "de gode" på den ene siden og "de onde" på den andre siden er i virkeligheten farlige. For hvis man tror at denne konflikten er så enkel vil man foreta feil, ja, fatale beslutninger.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg. Men ofte er det latskap som ligger bak. Mange orker ikke å gå i dybden og foretrekker å leve med overflatiske og usanne forestillinger. Mye av det du "vet" er i virkeligheten propaganda og løgner, nettopp ment for å lure vesten til å støtte opprørerne.

--------------------------　

Resten er stort sett en gjengivelse av Gaddafi's forsvarstaler, slik hans tilhengere forsøkte å fremstille det i internasjonale medier

Hevder du at Wikipedia er et propagandaorgan for Gaddafi?