Det som avgjør om et barn som har vært utsatt for omsorgssvikt klarer seg, er at det har vært minst én spesiell voksen som har brydd seg.

I begynnelsen av året lanserte FNs barnefond, UNICEF, kampanjen «Den ene», som satte søkelys på viktigheten av å se og inkludere barn som strever i hverdagen. Forskning viser at de såkalte løvetannbarna som ser ut til å klare seg mot alle odds, har hatt minst én spesiell person i sitt liv som har sett dem og vært der for dem. Målet med kampanjen var å flere til å forstå hvor lite som skal til for at de kan være «den ene» for et sårbart barn.

For tida rører dette meg personlig. I disse dager er det to år siden han som var «den ene» for meg døde av kreft. Jeg er oppvokst i et hjem med relativt høy kulturell kapital som på utsiden var velfungerende, men som bak lukkede dører var preget av konflikt og ustabilitet. Dessverre reagerte ikke barnevern eller andre voksne. Utenom én - min mors ungdomskjæreste.

Han og familien hans ble min nye familie da kontakten med mine biologiske foreldre ble brutt i tenårene og tidlig i tjueåra. Han lærte meg at blod ikke er tykkere enn vann. Det som virkelig betyr noe er at det er minst én voksen som bidrar til at man vokser opp og blir et selvstendig menneske.

Det er et sårt tema å forholde seg til, og utfordrende å skrive om i en avisspalte som dette. Det er lett å bli anklaget for sentimentalt føleri. Men mitt feministiske arbeid har lært meg at det personlige er politisk. Det gjelder i forhold mellom kvinner og menn, og i forhold til hvordan vi ivaretar barns rettigheter. Det er politisk når barn går for lut og kaldt vann uten at voksne gjør noe. Det verste er å tie.

UNICEF mener at barn ikke er vanskelige, men at de har det vanskelig. De ber vanlige folk legge merke til små tegn på at barn mistrives. Vi har det godt i Norge, men mange har det travelt i tidsklemmas tid. Dessverre tar vi oss ikke alltid tid til å legge merke til disse barna.

Det kan være kompisen til ens egne barn som spiser som en ulv når de er invitert på middag. Det kan være unger i nabolaget som streifer rundt til underlige tider. Mobberen. Men også flinkisene - barna som er i overkant tilpasningsdyktige, fordi de ikke får være barn, men er små voksne der hjemme.

Å se dem kan gjøre en verden til forskjell.

Radikale Røster