Kommisjonen skal om få dager avlegge rapport etter undersøkelsen i etterkant av 22. juli i fjor. Rapporten ble bestilt av myndighetene for å gi et detaljert bilde av hva som gikk galt den dagen.

Når katastrofer inntreffer, har samfunnet behov for forklaring. Hvert tall, hvert minutt er en grense mot den grenseløse usikkerheten. Når politiet stanset ved vannkanten, trekkes dette fram som avgjørende. Likeså båten som gikk ut på vannet, og stanset. Disse korte stansene er øyeblikk da mennesket møter seg selv i en grensesituasjon, som den som ikke strekker til. Denne begrensningen er nøkkelen til forståelsen av oss selv.

I et forsøk på å «overvinne» katastrofen mentalt, innleder myndighetene granskning. Behovet for å gjøre opp regnskap melder seg, spesielt hvis anklagene strømmer på slik det har vært tilfelle etter 22.juli. En offentlig granskning av aktivitene og tidspunktene vil erstatte tomheten og savnet etter de farne. Arbeidet er videre prisgitt samfunnets forsøk på å gjenvinne stabiliteten. Bedømmelsen i kommisjonens rapport vil imidlertid aldri nå opp til de 77 menneskenes dom som har lidelsen som målestokk.

Konformismen ved en offentlig granskning legger beslag på oppmerksomheten og hindrer følelsene i å utvikle seg. Hendelsen blokkerer følelsen av sorg og smerte, og vi trenger å kjenne ordentlig etter- i dybden- for å løsrive dem. Arbeidet i etterkant av 22.7 er en måte å bringe hendelsen og følelsene tilbake, men det avhenger om tenkningen i rapporten er brukt på riktig måte. Dersom gruppen inntar en metodisk, registrerende holdning, vil forståelsen være utelukket. I det rapporten når offentligheten, vil de som mislyktes på bakkenivå, ikke lenger være i stand til å søke ly.

Et overdrevent fokus på detaljer kamuflerer myndighetens overordnede ansvar. Behovet for å spre lidelsen utenfor seg selv, i et forsøk på å gjenvinne likevekten, befrir myndighetene fra den tunge fornedrelsen. Mistanken og anklagene overføres på besetningen på bakkeplan, spesielt innen politiet. Myndighetens avsløringer er selvkonstruerte hindringer som spres utover i mediene. Lidelsen omskapes til raseri, og etterlater krav om usårbarhet. Dette vil ikke gi rom for forståelse og omtanke.

Kommisjonens rapport representerer derfor en tilsynelatende rettferdighet. Mengden av informasjon vil ikke perfeksjonere sannheten, kun synspunktene. Opplysningene vil ikke gi svar som vi kan leve med eller gjøre oss mer årvåkne. Rapporten oppretter ingen forbindelse til aktørene, og gir heller ingen kompensasjon eller trøst til de etterlatte. Når dramatiske hendelser inntreffer, er de fleste passive tilskuere, eller i verste fall et offer. Kjærligheten går tapt. Adskillelse er forbundet med lidelse, og det er da vi erkjenner hvor lite vi egentlig vet.