Naturvitenskapen kan aldri hevde at den har tilgang til den hele og fulle sannheten om virkeligheten.
[Den følgende kronikken ble publisert i Vårt Land 06.08]
Forskere ved institusjonen Cern i Sveits har sannsynligvis funnet «Higgs-partikkelen». Funnet vil sannsynligvis være et stort framskritt for fysikken, først og fremst siden det er med på å bekrefte noen av fysikkens grunnleggende teorier om krefter og partikler. Samtidig er funnet også en seier for den generelle, naturvitenskapelige prosess: Ved hjelp av hypoteser som testes ved observasjoner og eksperimenter - som i Cern - vinner man stadig mer kunnskap om verden, innenfor disipliner som fysikk, kjemi, astronomi, geologi eller biologi. De fleste vil hilse denne typen kunnskap velkommen, og gjøre sitt beste for å forene den med deres bredere livssyn og virkelighetsforståelse.
Noen har imidlertid langt større ambisjoner på naturvitenskapens vegne. De vil hevde at naturvitenskapen er den eneste legitime og troverdige kunnskapskilden som er tilgjengelig for oss mennesker. Kun det som kan påvises i sansedata, ved naturvitenskapelige metoder, kan dermed anses som virkelig. Hånd i hånd med dette standpunktet går gjerne en tendens til å ville redusere alle fenomener til materie: Alt - absolutt alt - er egentlig, dypest sett, materie i bevegelse. Denne typen tenkning omtales som scientisme, og Oxford-biologen Richard Dawkins er et godt eksempel på en sentral talsmann for en slik posisjon. Han tar selv villig naturvitenskapen i bruk som våpen for å avvise den kristne troen som ufornuftig og ubegrunnet, i og med at den ikke er naturvitenskapelig fundert.
Det er imidlertid ikke bare det kristne livssynet som har vansker med å finne rom innenfor denne typen tenkning. La oss ta noen eksempler. Sett at jeg vandrer i en blomstereng og ser farger og kjenner lukter. Dette opplever jeg som ekte. Men selv om naturvitenskapen kan påvise bølgelengder og bevegelser i luft, kan den ikke påvise verken farger eller lukter, slik som vi opplever dem. Er da disse fenomenene illusjoner?
Eller sett at jeg sitter og skriver og reflekterer. En forsker kan da undersøke hjernen min, og kartlegge dens prosesser. Men han vil ikke kunne «finne» min personlige opplevelse av å være til, eller av å tenke og ville. Forskerens metoder vil ikke kunne fange opp slike opplevelser. Skal man da konkludere med at mitt eget sinn og mitt eget «selv» er en ikke-eksisterende illusjon? Eller hva med liv og død? Er også dette illusjoner, bare vilkårlige endringer av materie? Er man ute av kontakt med den egentlige virkelighet dersom man sørger når en kjær person dør? Er også menneskeverd og likeverd illusjoner?
Eller hva med skjønnhet? Har et maleri av Rembrandt egentlig noen iboende skjønnhet eller verdi - ut over rent fysiske partikler på det laveste nivå? Hva med Matteuspasjonen av Bach, er den kun molekylære bevegelser i luft? På hvilket grunnlag kan den naturvitenskapelige forsker hevde at det her finnes noe «mer», noe storslagent og vakkert? Eller hva med logikk og matematikk? Disse er nødvendige for naturvitenskapelig arbeid, men kan de påvises og beskrives ved hjelp av observasjoner og eksperimenter?
Ifølge scientismen er absolutt alt dypest sett materie. Denne virkelighetsforståelsen stammer særlig fra den tidlig-moderne fysikken på 1600-tallet. Her opererte man med en såkalt «atomistisk» forståelse av virkeligheten. Man regnet med at virkeligheten bestod av «byggeklosser» i form av atomer. I prinsippet kunne da alle fenomener, også de ovenfor nevnte, forklares ved å vise til atomer som reagerte med hverandre.
Men en slik atomisme og reduksjonisme støttes ikke av moderne fysikk. Moderne fysikk beskriver elektroner og atomer, ja, men man ser ikke på dem som isolerte «byggeklosser». Man vil heller forstå dem som et slags mønster i virkeligheten - en virkelighet som verken er «lukket» for Guds inngripen, eller er fullstendig mulig å beregne matematisk.
Forsker og filosof Hans Primas sier det på denne måten: ”I dag forsvarer ingen lenger Newtons atomistiske forståelse av virkeligheten. Likevel er fremdeles den naive reduksjonismen, som forsøker å forklare alle fenomen med utgangspunkt i entiteter på et antatt lavest nivå av teoretisk beskrivelse, fremdeles populær. Denne innfallsvinkelen mislykkes fordi de antatte entiter på det lavere nivå ikke eksisterer på noen teori-uavhengig måte. Moderne kvantemekanikk gjorde en slutt på atomismen. De såkalte fundamentale entiteter (som elektroner, kvarker, eller gluoner), representer mønster i virkeligheten, men de er likevel ikke virkelighetens byggeklosser.” (”Recasting Reality: Wolfgang Pauli’s Philosophical Ideas and Contemporary Science,” s. 172).
Den såkalte scientismen er i alle tilfeller svært vanskelig å begrunne. Den hevder at kun sansebasert, etterprøvbar, naturvitenskapelig kunnskap er rasjonell og sann kunnskap. Men en slik påstand er det ikke mulig å begrunne ved hjelp av naturvitenskapelige metoder. Altså er ikke påstanden rasjonell og sann. Med andre ord: Scientismen oppløser seg selv. Vårt poeng er dermed at naturvitenskapen aldri kan hevde at den har, eller vil kunne få, tilgang til den hele og fulle sannheten om virkeligheten. En årsak til dette er, som vi har sett, at dens metoder kun fanger opp visse sider av virkeligheten
En annen årsak er at naturvitenskapen er en pågående prosess, der man kontinuerlig søker etter mer kunnskap. Denne prosessen avhenger faktisk av at man regner nåværende kunnskap som foreløpig, midlertidig, reviderbar og begrenset. For dersom nåværende kunnskap var fullstendig, ville det ikke være mer å finne ut. Men denne kunnskapssituasjonen innebærer at naturvitenskapen heller ikke kan direkte avvise eller utelukke andre kunnskapskilder, som for eksempel personlige erfaringer av virkeligheten, filosofiske refleksjoner eller gudsåpenbaringer. Virkeligheten vil alltid være større og mer mysteriøs enn slik den beskrives i tilgjengelig naturviten.
Refleksjonene ovenfor peker etter vårt syn tydelig i retning av at både kristne, filosofer og naturvitere er tjent med å ha en grunnleggende ydmyk og åpen virkelighetsforståelse. Både kristne og ikke-kristne kan derfor glede seg over funnet av Higgs-partikkelen og det fremskrittet dette innebærer for fysikkforskningen. Funnet kan imidlertid ikke brukes som våpen i en kamp mot en kristen virkelighetsforståelse. Da har man forlatt vitenskapen til fordel for ideologien.
Særlig relevant litteratur:
Conor Cunningham: “Darwin’s pious idea” (2010, Eerdmans)
Edward Feser: “The Last Superstition” (2008, St. Augustine’s Press)
Nicholas Rescher: “The Limits of Science” (1999, Univ. of Pittsburgh Press)
Mikael Stenmark: “Scientism: Science, ethics and religion” (2001, Ashgate)