22. juli er sommerens nye, populære turist- attraksjon i Norge.
Noen av oss har kontorplass i Grubbegata, og noen av oss tilbringer en del helsefarlig tid på gateplanet, tidvis inhalerende blågrå og oppkvikkende luft. Det er knapt noe å prange med, men røykeloven innebærer altså at man lærer noe om gatebildet som de hastig forbipasserende gjerne går glipp av. Selv om deler av regjeringskvartalet er åpnet for publikum, er Grubbegata fortsatt preget av stengsler, gule vester og renovasjonsbråk. Gata mellom KFUM-bygget og Fiskeridepartementet ser ut som en bakevje. Folk har ikke noe her å gjøre nå, annet enn å gå til og fra jobb.
Så kommer de likevel. I strie, jevne strømmer utover dagen. Hundrevis av dem. Med fotoveska over skulderen og kartboka oppslått. Med nyinnkjøpte allværsjakker eller billige stråhatter. De snakker tysk, amerikansk, japansk, svensk, dansk, og utallige norske dialekter. Overraskende mange barnefamilier. Ungene klatrer opp langs de provisoriske, lysegrønne treveggene og kikker inn gjennom hullene, mot plassen foran Høyblokka, og roper «der!». Det var akkurat der det skjedde, fredag 22. juli 2011, fem på halv fire. En 32 år gammel mann fra Skøyen parkerte en Volkswagen Crafter utenfor Statsministerens kontor, og resten, som det heter, er nær samtidshistorie.
Fem minutter og 20 bilder senere, tusler turistene videre - til Holmenkollen, Vigelandsparken, Operaen eller Tusenfryd.
Det lyder makabert, men terrorhandlingen i Oslo og massakren på Utøya er turistattraksjoner, og det vil de være i uoverskuelig framtid. Spørsmålet er ikke om det er riktig eller ikke, men hva som bør gjøres med saken. Vil myndighetene planlegge for den framtidige turiststrømmen eller overlate «markedet» til private aktører som selger T-skjorter, sukkerspinn og asfaltbiter?
For en måned siden krevde grunneier Terje Lien at minnestedet i Tyrifjorden ble flyttet. Tilstrømningen var ikke noe problem i begynnelsen, fortalte han, da bare noen få sørgende stoppet og la ned blomster like ved bussholdeplassen på Utstranda. Men i perioder etterpå har det tidvis vært kaotiske tilstander foran innkjøringen til hans hus. 90 prosent, ifølge Lien, er bare vanlige forbireisende som vil ta sine obligatoriske turistbilder. Folk kommer med toetasjesbusser fra nær og fjern, og den underdimensjonerte «parkeringsplassen» skaper trafikkfare. Regjeringen arbeider med et minnesmerke et annet sted ved Utstranda, men verken Lien eller kommunen har tro på at folk vil slutte å stanse på grunneierens tomt. Så hva bør gjøres? Bør veien utvides, parkeringsfasiliteter ordnes, bør de tilreisende få tilbud om «guide»? Er det klokt å lage et nytt minnested når det allerede finnes ett som har vokst fram «naturlig»? Bør det opprettes et 22. juli-senter på Utstranda?
De fleste som besøkte New York i årene etter 11/9 2001, tok turen innom kvartalet rundt World Trade Center. For mange pårørende var det ikke uproblematisk at åstedet for angrepet utviklet seg til å bli en turistattraksjon, men myndighetene skjønte hvor det bar og nokså tidlig ble restene av tvillingtårnene offisielt utnevnt til en av byens attraksjoner. Strøket blomstret opp og turister som steg ned fra bussene, ble umiddelbart tilbudt effekter og bøker til salgs. Guider sto fram på all verdens språk. I fjor åpnet «9/11 Memorial» på nedre Manhattan, i forbindelse med tiårsmarkeringen. Etter tre måneder var besøkstallet én million. «9/11 Memorial» ble erklært en suksess, men reaksjoner fra en del ofre, etterlatte og pårørende til nyheten om at det skulle koste hele 25 dollar å komme inn, viser at tragedier, penger og turisme er følsomme koblinger. For øvrig har ofre, pårørende og etterlatte et eget telefonnummer de kan ringe som sikrer dem adgang til minnestedet når som helst. En klok idé?
I en kronikk i Dagsavisen før sommeren skrev Rune Gerhardsen at Hvite busser-turene til de tyske konsentrasjonsleirene måtte fornye seg. For yngre generasjoner gir ikke ord som «krig», «massakre» og «folkeutrydning» automatisk assosiasjoner til Den andre verdenskrigen. Rwanda, Srebrenica og 22. juli kan også lære unge sinn om konsekvensen av barbari, lydighet og totalitær tankegang, mente Gerhardsen, som er leder for stiftelsesstyret i Hvite busser. Han er inne på noe. Det går allerede busser til Tyrifjorden, og det vil gjøre det når regjeringskvartalet åpner. Men Hvite busser er bare ett tenkelig konsept for å koble den allmenne nysgjerrigheten med folkeopplysning og humanistisk dannelse, hovedsakelig myntet på ungdommer i Norge.
Hva som skjer med selve Utøya, er opp til AUF. Hva som skjer med regjeringskvartalet, er opp til statsråd Rigmor Aasrud. Men både ungdomsorganisasjonen, staten, Hole kommune, Oslo kommune og regjeringen gjør klokt i å forberede seg på at interessen for 22. juli vil vedvare, nasjonalt og internasjonalt, og tilrettelegge for at tilstrømningen foregår i verdige og perspektivutvidende former. New York er trolig en delegasjonsreise verdt.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.