La oss i stedet spørre oss selv: Hvorfor skulle dette ikke hende i Norge?
Mange har spurt seg selv, antakelig spesielt utlendinger, om hvordan den verste enkelthandlingen noensinne i historien har kunnet utspille seg i Norge. Kanskje kan man, på samme måten som Sigmund Freuds egentlige pasient var byen Wien, hevde at det finnes en pasient som heter Norge, at denne pasienten er full av ubearbeidede nevroser, og at denne pasienten kunne trengt en minst like god psykoanalytiker som Sigmund Freud for å komme til erkjennelse av seg selv og hvilke problemer denne pasienten streber med? Finnes det med andre ord noe man kan kalle for «norgesnevrosen?»
La oss se: Norge er et land der det er relativt enkelt å gjemme seg bort. Dette skyldes det faktum at vi rent geografisk bor relativt langt fra hverandre. Men det er ikke det viktigste. Norge er også et land der det er lett å skjule sitt indre liv bak en maske av normalitet, da nordmenn sjelden eller aldri griper inn i hverandres liv på et dypere plan, med mindre man er gift med hverandre. Det er lett å skjule sine egentlige hensikter bak et skinn av normalitet.
Norge er også et land med mange gode verdier, som det ofte snakkes om. Hva det ikke så ofte snakkes om, derimot, er at det under et skinn av demokrati og velferd også finnes andre strømninger. Og det man ikke snakker om, er jo gjerne det som er kilden til nevrosen. Gjennom det norske skoleverket lærer barna seg gode, demokratiske verdier. De lærer å ta hensyn til hverandre, til at samarbeid er minst like viktig som konkurranse, og de lærer at kvinner og menn er like mye verdt. Et menneske som har onde tilbøyeligheter, skulle derfor gjennom skoleverket lære seg til å bearbeide disse i godhetens tjeneste. Utdanningen skulle med andre ord sikre at slike personer som Anders Behring Breivik ble omformet til gode mennesker. Eller at de eventuelt ble lagt under behandling på et tidlig tidspunkt, før de rakk å gjøre større skade.
Kanskje er det slik at det under dette skinnet av godhet og velferd befinner seg verdier som står i motsetning til disse. Dette har å gjøre med nyliberalisme, konkurransebevissthet, pengeverdier, strebermentalitet. Men også med alvorligere ting som hat og rasisme. Men ikke minst skjuler alle de store ordene at vi lever i en tid med ekstremt sterke polariseringer.
En annen ting er at vi nordmenn er opplært til alltid å tro det beste om hverandre. Vi kan ikke tro at noen kan være så slemme at de vil oss ondt, inntil det motsatte ettertrykkelig er bevist, men selv da tror vi det liksom ikke, og fortrenger det med blomster og godord. Norgesnevrosen går ut på at en rekke motsetningsfylte forhold i bevisstheten aldri eller sjelden blir omtalt som de er, men blir pyntet på eller overhodet ikke omtalt. En grunn til at Anders Behring Breivik klarte å skjule sine hensikter over så mange år, er kanskje nettopp at han har fremstått som helt normal. Men hvis det er noe som har skurret, så er det jo nettopp at han har virket altfor normal. Han har vært tvangsnormal.
Det er psykologen Jung som skriver om forholdet mellom «masken» og «skyggen». Masken er den utsiden vi bærer til daglig, og som vi viser frem til andre, og når masken blir mer og mer perfekt, fortrenges de dårlige egenskapene til den mørkere siden av personligheten. Og når fortrengningen blir total, kan situasjonen bli farlig. Da vil personaen, eller masken, være uten enhver lyte, det vil si uten personlighet, mens personligheten vil være fullstendig fortrengt til det ubevisste. Slike personligheter vil ha store problemer med å sette ord på følelser, vil sjelden kunne gjenkjenne eller sette ord på problemer, og vil ofte gi sine handlinger edle motiver som ligger svært langt unna realiteten. Siden det er en del av norgesnevrosen å gå rundt og hele tiden late som om alt er normalt, kan nettopp en slik person, gjennom en maske av normalitet, unngå at hans egentlige hensikter blir gjennomskuet.
La oss i stedet spørre oss selv: Hvorfor skulle dette ikke hende i Norge? Hva er det med Norge som gjør at dette landet skulle være befridd for den slags problemer? Norge legger vekt på å være et åpent og demokratisk land, med liten grad av overvåking og politikontroll. Kanskje nettopp på grunn av dette klarte Behring Breivik å planlegge drapet på så mange mennesker uten å bli oppdaget. Av samme grunn klarte han også å gjennomføre drapene.
Hans ytre fremtreden burde egentlig vært nok til å gjøre folk mistenksomme. Han har nettopp fremstått, ifølge enkelte, som «en skygge». Jeg tilstår at jeg grøsset da jeg leste dette uttrykket, nettopp fordi jeg leste det i lys av de jungianske begrepene «masken» og «skyggen».
Det betyr at alle hans mørke tanker ble fortrengt til det ubevisste, så hele personligheten til slutt ble «en skygge.» Men til slutt kunne skyggen ikke lenger fortrenges, men måtte handle for å frigjøre seg selv fra sin egen skyggetilværelse. Den overtok til slutt hele personligheten, og masken kunne ikke lenger skjule hva som lå bak. Masken maktet ikke lenger å fortrenge skyggen, som ble for dominerende. Masken av normalitet gled bort, og skyggen kom helt frem, og viste hele personligheten i sin gru og uhygge. Men da handlingen var utført, kom masken på plass igjen. Men nå vet vi at denne masken er en del av en gigantisk og livsfarlig fortrengningsmekanisme.
Norgesnevrosen vil jeg kalle dette komplekset: Komplekset utvikler seg som et resultat av alle fortrengningene, i mellomrommet mellom alle de store ordene om frihet, demokrati og godhet. Og alle de problemene som aldri blir satt ord på, er et resultat av at vi nekter å tro på ondskapen og sykeliggjør den istedenfor å se den i øynene.
Nå må vi snart begynne snakke om hatet vårt, hvis ikke vil jeg hevde at hele Norge lider av det samme problemet som Anders Behring Breivik. At vi lever i et land som er ute av stand til å sette ord på følelser.
Er Norge en pasient med tvangsnevroser? Med livsfarlige fortrengningsmekanismer?
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.