Terroristen har alle sine statsborgerlige rettigheter i behold, herunder ytringsfrihet som for alle andre. Disse rettighheter er ukrenkelige, Ingen nye lover vil bli innført på grunn av 22, juli 2011!

Poenget - eller kanskje heller problemet - er at de lover, regler og praksiser vi innfører for å tilfredsstille hevnbehovet i forhold til Breivik, også vil komme til å ramme andre lovbrytere, innsatte og folk som er dømt til tvungent psykisk helsevern. Er dette noe vi er tjent med?

Dette har jeg allerede skrevet om, og jeg tillater meg å gjengi mitt tidligere innlegg:

"Breivik skal hverken ha flere eller færre rettigheter enn andre fanger, herunder den samme retten til å ytre seg og delta i samfunnsdebatten som andre fanger. Hvis ikke måtte det i dommen mot ham stå at han ikke skal ha anledning til dette, og en slik dom vil vi ikke få da det kun er diktaturregimer som nekter fanger å kommunisere med omverdenen. Skal Breiviks ytringsfrihet innskrenkes, vil det måtte kunne bevises, eller i det minste sterkt sannsynliggjøres, at han bruker sin kontakt med omverdenen til å delta i planleggingen av terrorhandlinger, altså at hans korrespondanse inneholder koder der personer eller institusjoner utpekes som terrormål eller liknende. Bevisbyrden påligger i så fall dem som vil innskrenke Breiviks i utgangspunktet soleklare rett til å ytre seg."

Tilføyelse: Dette betyr - om vi skal følge Høyesteretts praksis som innebærer at kun konkrete trusler skal kunne straffeforfølges, jevnfør frifinnelse av høyreekstremister og andre for truende og krenkende utsagn - at vi må godta at Breivik i korrespondanse med sine meningsfeller skjeller ut navngitte rikspolitikere, utlendingsmyndighetene, antirasistiske organisasjoner, NRK, pressen med mer som raseforrædere, kulurmarxister eller liknende. Slike utsagn er såvidt abstrakte at de mer er å betrakte som meningsytringer enn som trusler, og Breiviks meningsfeller hater formodentlig uansett disse som en del av "systemet" de kjemper mot, så det er knapt noen som utsettes for økt fare. Derimot er det grunn til å nekte Breivik å utpeke navngitte ansatte i utlendingsforvaltningen, antirasister, lokalpolitikere eller journalister som forrædere siden det kan utsette folk for fare, eller i det minste ubehagelige telefonsamtaler.

"Det er forøvrig grunn til å minne om at de regler og praksiser vi innfører for å håndtere Breivik, også vil komme til anvendelse i forhold til andre lovbrytere, fanger eller personer som er dømt til tvangsmessig psykisk helsevern. Om vi "kvister ned" rettspsykiatrien for å få puttet Breivik i fengsel, betyr dette at enda flere psykisk syke personer vil havne i norske fengsler. Om vi nekter Breivik å kommunisere med omverdenen fordi vi nesten alle er sterkt opprørt over terrorhandlingene han har utført, vil det utvilsomt oppstå et krav om at også andre personer som er dømt for opprørende former for kriminalitet (voldtektsforbrytere, folk som har forgrepet seg mot barn og liknende) av hensyn til de etterlatte og folks rettsfølelse ikke skal få kommunisere med omverdenen, skal nektes rett til permisjon og liknende. Er vi tjent med det? Vil ikke det bare gjøre dem enda farligere den dagen vi vil måtte slippe dem ut? Om Breivik blir dømt til tvungent psykisk helsevern og justismyndighetene, presset av folkemeningen, bestemmer at han skal behandles i fengsel, vil dette uten tvil innebære at også andre psykisk syke lovbrytere vil kommme til å bli behandlet under fengselsliknende forhold.

Det er forstemmende og skremmende hvor mange liberale prinsipper presumptivt fornuftige personer er villige til å ofre for å tilferdsstille hevnbehovet i forhold til Breivik."

Nistad: Vet ikke om du derved mente å plassere meg blant "presumptivt fornuftige personer", eller om det var et arbeidsuhell? :) Lurer på om vi noen gang kommer til å være enig om noe som helst...

Jeg ønsker bare å kommentere ett forhold. Det er selvsagt slik at hvis man skulle endre noen lover eller regler av hensyn til Breivik, vil slike endringer teknisk sett måtte formuleres slik at de også vil kunne gjelde andre personer hvor det foreligger tilsvarende hensyn. Men jeg vil mene at du her reduserer ideen om likhet for loven til noe langt enklere enn det som er riktig. Det er ikke slik at alle innsatte (eller alle pasienter) behandles eller skal behandles likt. Selvsagt ikke. Soningsforhold- og måter er og må være ulike avhengig av hva slags forbrytelse du har begått og hvordan man vurderer gjentagelsesfare osv. Likhet for loven handler ikke om at alle i et fengsel behandles likt, men om at like tilfeller skal behandles likt.

Skulle man endre lover eller regler i lys av Breivik-saken, er det mange måter å formulere det på som vil avgrense rekkevidden betraktelig og unngå en slik utflytning som du advarer imot. Jeg sier ikke at jeg har det endelige svaret her, men bare for å gi et eksempel på hva jeg mener: Man kan eksempelvis nedfelle en formulering som tillater videre adgang til sensur av brev fra politiske terrorister, eksempelvis hvis det i lys av særskilt grove forbrytelser, som terrorisme eller drap, foreligger særskilt grunn til bekymnring for at korrespondansen kan inngå i nye lovbrudd. I denne formuleringen ville det være to terskler, både alvoret i det man er dømt for og at det i tillegg må foreligge særlig grunn til bekymring. Det kan sikkert formuleres bedre og strammere enn dette, for best mulig å gardere oss mot slike uønskede virkninger som du nevner. Hvordan noe slikt til sist eventuelt skulle formuleres, må være opp til et grundig lovarbeid. Mitt poeng er at det du her nevner egentlig ikke er et argument mot en endring, så mye som et innspill til hvordan en slik endring må være utformet.

Jeg ser at noen er bekymret for å foreta endringer fordi de mener at nærmest enhver endring betyr at vi starter på en slags utforbakke av stadig mer drastiske endringer. Det skulle tilsi at vi aldri bør endre en lov av noe slag som helst. Status quo er best; alt vi kan gjøre av endringer heretter er skummelt, samfunnet er ikke modent nok til å kunne foreta flere justeringer. For meg blir det litt absurd...

Jeg er forbauset over at du og mange med deg ikke ser at de lover, regler og praksiser vi innfører for å tilfredsstille hevnbehovet i forhold til Breivik, nærmest med nødvendighet vil måtte komme til å ramme også andre lovbrytere, innsatte og personer som er dømt til tvungent psykisk helsevern. Om Breivik blir dømt til tvungent psykisk helsevern, og politikerne, presset av folkemeningen, vedtar at han skal behandles i fengsel, vil dette med stor sannsynlighet medføre at også andre psykisk syke lovbrytere vil bli dømt til behandling under fengselsliknende forhold - ikke minst om det blir bygget en egen "behandlingsavdeling" for Breivik i et norsk fengsel. Hvordan skal politikerne ellers kunne rettferdiggjøre millionutgiftene til denne avdelingen? Om Breivik nektes å korrespondere med sine meningsfeller fordi det støter mot folks rettsfølelse, vil det utvilsomt komme et krav om at også andre personer som er dømt for opprørende forbrytelser (for eksempel personer som har forgrepet seg mot barn) skal berøves kontakt med omverdenen. Jeg vet i hvert fall om et parti som vil komme med slike krav. Er dette en utvikling vi ønsker? Er det ikke rimelig meningsløst å kreve en masse særtiltak mot Breivik når han uansett trolig vil bli holdt innesperret resten av livet?

Å nekte en person å ytre seg, herunder å kommunisere med omverdenen, er et særdeles grovt tiltak, selv i forhold til en massemorder. Begrensninger når det gjelder Breiviks og andre straffedømtes anledning til å kommunisere med omverdenen må derfor være basert på at personer faktisk kan komme i fare. Jeg synes da mitt forsøk på grenseoppgang i mitt foregående innlegg virker fornuftig. Utskjelling av kjente personer, partier, organisasjoner, massemedia og liknende må Breivik, som alle andre, ha anledning til å foreta i korrespondanse med sine meningsfeller. Derimot bør han nektes å navngi journalister, antirasistaktivister, lokalpolitikere, ansatte ved asylmottak og liknende i sin korrespondanse da det vil kunne utsette andre mennesker for fare eller ubehageligheter.

For å utdype mitt syn på ytringsfrihet tillater jeg meg å gjengi en kommentar jeg for en tid siden skrev og sendte til Dagsavisen (dessverre kom den ikke på trykk):

Lever vi i en politistat?

Nylig offentliggjorde en norsk islamist en video på internett der norske ledere og politikere skal ha blitt truet på grunn av den norske deltakelsen i krigen i Afghanistan. Hva disse truslene konkret gikk ut på er det vanskelig å ha en mening om da videoen er fjernet fra nettet, og massemedias beskrivelse av innholdet er lite detaljert. Tilsynelatende har truslene i videoen vært en oppfordring til hevn over vantro politikere som massakrerer muslimer. Beskrivelser av hvordan norske politikere konkret skal kunne tas av dage, avsløringer av sikkerhetsopplegget rundt disse eller lignende skal videoen ikke ha inneholdt. Oslo politikammer kom frem til at innholdet i videoen var innenfor rammen av ytringsfriheten, og at opphavspersonen ikke kunne straffeforfølges.

Etter krav fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ble den norske islamisten imidlertid varetektsfengslet i to uker. Dette er skremmende. For noen år siden ble en norsk høyreekstremist i den mye omtalte Sjølie-saken frifunnet fra anklagene om å ha spredt trusler og rasisme til tross for at vedkommende hadde kommet med en rekke grove utfall mot jøder og innvandrere som uten tvil kunne oppfattes som truende. Høyesterett kom imidlertid frem til at utsagnene til høyreekstremisten ikke utgjorde noen konkret trussel, og at de derfor måtte tolereres som en meningsytring. Høyesterett forsvarte dermed en vidtgående ytringsfrihet der kun ytringer som kan sies å utgjøre en påviselig trussel mot noen, for eksempel å oppfordre en mobb til å gå løs på et menneske, kan straffeforfølges, mens andre krenkende eller truende ytringer må tolereres som meningsytringer. De ansatte i PST burde derfor vite at sjansene for å få den norske islamisten dømt er små, men like fullt begjærte de mannen varetektsfengslet.

PST begrunner varetektsfengslingen med behovet for å avklare hvorvidt mannen som laget trusselvideoen, har hatt medhjelpere. Å holde islamister, høyreekstremister og andre potensielt farlige miljøer under oppsyn er trolig nødvendig. Det ville derfor være legitimt å foreta en diskré overvåkning av den norske islamisten, for eksempel ved å kartlegge vedkommendes aktiviteter på nettet, slik loven gir adgang til. Å varetektsfengsle en person for å avklare om vedkommende har hatt medhjelpere til å lage en video som det ifølge gjeldende rettspraksis faktisk er lov å lage og spre på nettet, fremtrer derimot som absurd. Trolig er den virkelige grunnen til at PST har begjært islamisten fengslet, at politiet ønsker å kartlegge hvorvidt vedkommende har vært involvert i aktiviteter som uomtvistelig er straffbare, for eksempel planlegging av terror. I en rettsstat skal mennesker imidlertid kun kunne fengsles om det foreligger skjellig grunn til mistanke om at de har begått kriminelle handlinger. Folk skal ikke kunne fengsles for at det skal bli mulig å avklare hvorvidt de har gjort noe kriminelt.

En klar parallell til behandlingen av den norske islamisten er politiets behandling av den mye omtalte høyreekstreme bloggeren Fjordman i etterkant av Breiviks terrorhandlinger. Intet tydet på at vedkommende hadde vært noe mer enn en ideologisk inspirator for Breivik. Like fullt ble han innkalt til harde politiavhør og fikk sin PC beslaglagt fordi politiet ønsket å ”snu på enhver stein” for å avklare om Breivik hadde hatt medhjelpere til sine ugjerninger. Fjordman ble altså behandlet som en kriminell for å avklare hvorvidt han hadde vært involvert i kriminelle handlinger.

De færreste av oss har sympati med islamister, høyreekstremister og andre ytterliggående og potensielt voldelige grupperinger. Like fullt bør vi protestere når politiet opptrer på en måte som bidrar til å innskrenke ytringsfriheten, eller når personer blir fengslet uten at det foreligger noen begrunnet mistanke om at de har gjort noe kriminelt. Ønsket om å bekjempe terror må ikke føre til at elementære rettsstatsprinsipper settes til side.

Da får vi nok konkludere på at vi er aldri så lite skremt av hverandre...;) Det som skremmer meg, er mangelen på fantasi i forhold til hva Breivik kan få til. Utover det tillater jeg meg å si at jeg gjerne opplever debattene med deg som skjerpende.

For meg kan dette deles inn i to spørsmål. Det første spørsmålet er hvorvidt det er ønskelig å begrense Breiviks adgang til å ytre seg. Jeg mener ja av to grunner:

1. Den ene grunnen er det man kanskje litt upresist kaller rettsfølelsen. Vi brukte dette uttrykket i kronikken for enkelhets skyld, men strengt tatt synes jeg det er litt diffust. Like fullt mener jeg at man bør ta i alle fall noe hensyn til hva som oppleves som rimelig. Hevn er primitivt, men en tanke om at straff simpelthen er hevn, er vel like primitiv - det opphever hele straffesystemet. Straffen må faktisk stå i et visst samsvar med handlingen. Straffen kommer aldri til å stå i noe reelt samsvar med Breiviks handlinger, åpenbart, det kan den ikke og det bør den ikke. Men dagens situasjon synes å utgjøre et særlig disforhold. Per i dag befinner Breivik seg i eksakt den situasjonen han har ønsket. Han mottar 20-30 brev ukentlig, mange av dem fra beundrere og meningsfeller. Det er dessverre tenkelig at han i årenes løp også vil kunne bygge seg opp en slik posisjon internasjonalt som i det alle fall ligner det han har drømt om. Han har dermed brukt politiske drap på barn og andre for å skape den situasjonen han nå befinner seg i, og vil fortsette å arbeide i tråd med sin plan så lenge det er ham tillatt. Jeg vil mene at det lett kan svekke folks tillit til rettssystemet hvis dette blir det endelige resultatet.

2. Viktigere for oss er likevel sikkerhetshensynet. Eksemplene du lister opp på hva du mener kan sensureres, illustrerer problemet. Her er det nettopp fantasien som svikter. Hva hvis han sender ut en lapp hvor det står "Dagsavisen", som Stian Bromark spurte? Ut fra dine kriterier kan ikke politiet/fengselsvesenet stanse det, akkurat som politiet da ikke skal kunne stanse det hvis en islamist sender ut en lapp til militante beundrere hvor det står "Jyllandsposten". Men dette er stadig enkle eksempler. Det du setter din lit til, er at politiet/fengselsvesenet klarer å fange ethvert forsøk på å lure systemet. Det tror jeg er naivt. Breivik skal etter all sannsynlighet sitte innesperret i flere tiår. Vi er avhengige av at politiet/fengselsvesenet hver eneste gang klarer å stanse forsøk på å få ut kodede meldinger osv. Det er en hang til å undervurdere Breivik som jeg vil mene er farlig. Hvis vi ikke er føre var, kan vi lett sitte om to år, fem år, ti år etter en dramatisk hendelse og spørre hvordan det kunne skje. Det er den ene formen for risiko. Den andre formen for risiko er mer generelt at han skulle klare å bygge opp et nettverk av ultra-ekstremister mer eller mindre i samme kategori som ham selv, og som vil oppleve "Dagsavisen" nettopp som en beskjed. Hva han vil lykkes med, er uvisst - kanskje ingenting. Men vi må faktisk operere med minst ett scenario som tar høyde for at han lykkes i å etablere militante nettverk osv.

Det er for meg naturligvis også et forhold at jeg ikke opplever slike innskrenkninger på Breiviks korrespondanse som spesielt dramatiske eller problematiske, gitt handlingene han har gjennomført. Jeg er komfortabel med å forholde meg til menneskerettene her (og for øvrig Grunnloven). Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) art. 8:

"1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. "

EMK legger altså til grunn at vi er i stand til å overholde et overordnet prinsipp, samtidig som vi skal kunne foreta unntak ved særskilt behov. (Jeg vil mene at EMK kanskje går litt langt i sin referanse til "moral", men det er en annen diskusjon.)

For ordens skyld: Vi har hele tiden vært klare på at vi ikke går inn for et generelt medieforbud. Media må kunne føre oppsyn med soningsforhold osv. Vi har heller aldri gått inn for å stenge av kontakt med familie, nære venner osv.

Det andre spørsmålet for meg er nettopp hvorvidt det bør være mulig å gjennomføre slike endringer uten at det får uønskede virkninger, akkurat som de du beskriver. Jeg ser risikoen du nevner - det er tenkelig at politikerne kunne komme til å vedta en videre lovendring enn ønskelig. Men jeg må faktisk argumentere for presis det jeg mener er riktig ved behov (hvis man ikke klarer å begrense Breiviks korrespondanse innenfor dagens regelverk), nemlig ikke en vid endring, men en meget smal endring som kun vil ramme ekstreme tilfeller som Breivik. Å ikke argumentere for det man mener er riktig av frykt for at man ikke vil få gjennomslag for akkurat det, opphever jo nærmest hensikten med et demokrati.

Ellers er det artig hvor prinsipiell du blir her, hvor det er liten tvil om at det vi går inn for er innenfor menneskerettene - sammenlignet med hvor negativt pragmatisk du gjerne er på det feltet vi primært har diskutert, nemlig asylfeltet, og hvor jeg vil mene at det er langt lettere å argumentere for at dagens politikk strider med menneskerettene på punkt etter punkt. Men det er selvsagt en annen diskusjon...

"Antirasister" og andre radikalere på venstresiden har i alle år gjort alt de kan for å begrense den alminnelige ytringsfriheten. Beklageligvis har de full støtte i store deler av det politisk korrekte mediesamfunn. Regjeringen har for lengst innsett det livsfarlige i å fortsette på denne galeien.

Noen Lex Breivik - på den ene eller andre måte kommer aldri på tale.