Det er ikke fellesskapet som har skapt trange rammer for Anders Behring Breiviks ytringsfrihet, det har han gjort selv.
Ta ham på ordet
Det er ikke fellesskapet som har skapt trange rammer for Anders Behring Breiviks ytringsfrihet, det har han gjort selv.
Lås døra og kast vekk nøkkelen. Det er slik de fleste nordmenn helst så at historien om massemorderen og terroristen endte. Noen vil sikkert gå ytterligere et skritt og forlange lynsjing og galgen, hvis de slapp å bli sitert på det. Mange pårørende, etterlatte og ofre, spesielt en del AUF-ere, har uttalt at de aldri mer vil se bilder av ham, eller høre om eller fra ham. Bare lyden av hans navn er krenkende.
Dessverre, eller heldigvis, lar det seg ikke gjøre å få ham til å forsvinne. Rettsstaten setter rammer for alle borgere, også massemordere og terrorister. Selv om det strider mot fellesskapets oppfatning av rett og galt, har de individuelle rettighetene forrang. Under rettssaken i våres kolliderte disse hensynene nærmest daglig, og dommer Arntzen manøvrerte seg ut ved hjelp av smidighet. Han fikk snakke, men ikke når som helst, ikke om hva som helst og ikke til hvem som helst. Lovhjemlene for å avbryte ham, nekte ham kringkastet eller å ta ordet når visse vitner sto i boksen, varierte fra gang til gang, men de var som regel forskjellige påskudd for å beskytte nettopp ofrene, de etterlatte og pårørende.
Gårsdagens oppslag i VG føyer seg inn i denne problematikken. Flere politikere, bistandsadvokater, AUF-ere og etterlatte er provosert av at han får lov til å sende brev til meningsfeller rundt omkring i Europa, der han oppfordrer dem til å fortsette hans kamp. Det er ikke nytt at han kommuniserer med omverden, det nye er at avisen har fått tilgang til to konkrete brev. Han ber støttespillere om frimerker, han ber dem printe ut artikler fra nett og han ber om hjelp til å lokalisere høyreekstreme bloggere. Dette er ikke i seg selv ulovlig. Ubehagelig, men ikke ulovlig. Det er en ytterligere hån mot ofrene, og mot alle nordmenn, ifølge Høyres justispolitiske talsmann André Oktay Dahl, som for øvrig karakteriserer ham som en «stakkarslig, bleikfeit massemorder med lite selvinnsikt» - nok et eksempel på at følelser og fornuft utfordrer hverandre i denne saken.
Dagbladet tok debatten for en måned siden. Under overskriften «Breiviks ytringsfrihet» spurte Rune Berglund Steen og Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk Senter om han fritt skal kunne få lov til å publisere og brevveksle i fengsel. Advokat Jon Wessel-Aas svarte at det ikke er adgang til, ifølge norsk rett, å forby lovlige, politiske ytringer, bare fordi vedkommende har begått grusomme handlinger. «Da blander man sammen de handlingene han er straffet for, og de meningene som motiverte handlingene. Det fører galt av sted dersom en slik regel skal gjelde generelt - slik kravet er i en rettsstat. Vi kan ikke lage en regel som kun gjelder for Breivik», skrev han.
Det siste vil mange, ikke minst i Arbeiderpartiet og i ungdomsorganisasjonen, underskrive på. Er det ett poeng de har gjentatt ofte siden 22. juli, er det at vi ikke skal vike på rettsstatens prinsipper i denne saken, uansett hvor fristende det er. «Gjerningsmannen har sittet der i rettssalen og møtt vitner og sakkyndige dag ut og dag inn, han har ikke vært ført inn i oransje fangedrakt i et bur slik vi ofte ser fra andre land i beslektede saker. Styrken ved rettssakens normale gang var at vi ble tvunget til å ta inn over oss at det som skjedde var noe som ble utført av et menneske blant oss, noe som sprang ut av det norske samfunnet, vårt samfunn», som Jonas Gahr Støre skrev i Dagsavisen nylig. Utlandet er imponert, har Stoltenberg og Støre rapportert hjem, over verdigheten rettssaken har vært omgitt av. Prosessen mot Breivik er en seier for demokratiet, åpenheten og humaniteten.
Spørsmålet er ikke om Breivik har krav på den samme ytringsfriheten som alle andre, for det har han, men om hans brevskriving, ideologiske utbasunering og nettverksbygging er direkte eller indirekte en oppfordring til vold og terror, som er forbudt og effektivt setter stopp for denne menneskeretten. Ifølge fengselsdirektør Knut Bjarkeid ved Ila fengsel, jobbes det nå med å få avklart hvorvidt han er innenfor eller utenfor disse rammene, og om hans ytringer skal tolkes i lys av handlingene han begikk 22. juli, og manifestet. Det er godt nytt. Men det er virkelig bekymringsfullt at det ikke har blitt gjort tidligere.
Vi har tidligere sett hvor mange misforståelser som kan oppstå når Breiviks handlinger og motivasjon blir lest uten sin politiske kontekst (les: den første psykiatrirapporten). De som skal etterse at han i sin brevskriving holder seg innenfor loven, kan ikke bare se etter direkte oppfordring til drap eller vold, det fordrer at de har kunnskap om terror, ideologi, religion, politikk og samfunn, og at de kjenner manifestet, rettssaken og hans biografi ut og inn. Dersom jeg skriver «Dagsavisen» på et ark, putter det i en konvolutt og sender det til en tante i USA, betyr det ingenting. Hvis han derimot gjør det, og mottakeren er en sympatisør, er det grunn til bekymring, lest opp mot hva han har uttalt i rettssal 250. «Side 78» kan være nok til at brevet bør konfiskeres, inntil man har funnet ut hva som står på side 78, i manifestet eller andre steder. Det kan skjule seg en framtidig bombe i et av de brevene, og da bør noen fange det opp.
Det er ikke fellesskapet som har skapt trange rammer for Breiviks ytringsfrihet, det har han gjort selv, gjennom skrift, handlinger og uttalelser. Hans brev bør overvåkes nøye og strengt, av mennesker med tilstrekkelig kunnskap og et årvåkent, nærmest paranoid øye for undertekster, koder og subtile beskjeder. Det er ikke sensur, en overilt, følelsesladet reaksjon eller et forsøk på å undergrave rettsstatens prinsipper, det handler om å ta ham på alvor. Ja, faktisk, bokstavelig talt på ordet.
stian.bromark@dagsavisen.no