Høyresida har alltid vært støtt av fattigdom. Ikke sosialt indignert, ikke forbannet over urettferdigheten, men brydd.
Utenfor Zara i Karl Johans gate gikk jeg forbi to jenter for noen uker siden. Jeg tror de var sigøynere, og de var omtrent like gamle som meg. Det var tidlig om morgenen og de sov i fillete klær, de lå sammenviklet med hverandres hofter som puter. De var ufarlige og sårbare, og fattige. Foran dem lå en kopp.
Det er disse høyresida vil forby, tenkte jeg. Høyresida har alltid vært støtt av fattigdom. Ikke sosialt indignert, ikke forbannet over urettferdigheten, men brydd. Fattigdommen forstyrrer. Ikke bare i hverdagen, tiggere og menn som ber deg om en sigarett, den forstyrrer høyresidas fortelling om samfunnet. Dersom ideen om at alle kan bli rike om de jobber hardt nok og at alle kan løfte seg opp etter nakkeskinnet, skal gi mening, må mange av de som er i størst nød nødvendigvis skylde seg selv. Bare da kan du tåkelegge mekanismene, og historien, og systemene som skaper nøden. Bare da, kan et folk som har blitt forfulgt, og trakassert, og forvist reduseres til slasker der alle tigger som ledd i «organisert kriminalitet».
Så imens ytre høyre er på voldsom frammarsj i Europa; Jobbik i Ungarn har sine uniformerte bander som lar sigøynere unngjelde og nynazistene i Hellas kan bruke dem som syndebukk, så har vi i «sommerdebatten» her i Norge bestemt oss for at romfolket er problemet. Ikke et Europa som fortsatt er ute av stand til å akseptere og huse alle med verdighet. Og det får sannelig fram det verste i mange av oss. Dette har vi erfaring med. Norge nektet sigøynere adgang til riket så seint som i Gerhardsen-tida. Vår behandling av de «omstreifende og lovløse» taterne er et skammens kapittel. For ikke å snakke om fornorskingspolitikken overfor samene. Hvem er vi til å stille oss til doms over en folkegruppe som møter den samme, om ikke verre avsky og fordømmelse uansett hvor i Europa de befinner seg? Hva bør Europas historie lære oss?
Så klart det er vondt, ekkelt og provoserende å se fattigdom. Sinnet og indignasjonen kan forhåpentligvis snart brukes til å diskutere, og løse, noen av de virkelige problemene i Europa. Noe skaper fattigdommen. Og EUs knallharde sparepolitikk fører stadig flere ut i den samme nøden. Vi vet hva som kan skje når ytre høyre får lov til å kanalisere frustrasjonen over dårlige tider over på folkegrupper. Og det skjer ikke bare i Hellas og i Ungarn. Det skjer her hjemme, når Siv Jensen stiller seg over norsk lov og vil busse folk ut av landet basert på etnisitet. Da sitter hennes framtidige regjeringspartnere stille. Da er det stille i båten på borgerlig side, på minoriteters bekostning. Det er verdt å tenke over, før neste års valg.
Radikale Røster
[...]
Innlegget er også merket med:
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.