De er som klumpete urmennesker i en skjør sivilisasjon hvor trygghet skapes gjennom lover og regler, med gjerder, grenser og en komfortabel avstand til naboen.
Hva er det ved romfolket som er så skremmende for oss? Hvorfor blir de ansett som umennesker og mindre verdt enn andre? Hva er det som gjør at vi ikke har respekt for dem?
Det mest fryktinngydende ved romfolket er kanskje at de er et folk uten land, at de ikke ser behovet for å være en nasjon med sin egen fysiske plass i verden. De pirker ved vår frykt for å miste noe av det som er "vårt", fordi de ikke lever etter begrepet om "mitt og ditt", men deler med hverandre det som er.
Deres måte å være og tenke på bryter totalt med vår oppfatning av rett og galt, mitt og ditt, meg og deg. For dem tilhører alt sammen alle sammen. Og vi vet et sted dypt inne i oss selv at de har rett, at de har en tilgang til livet, moder jord og de ressurser som vi alle burde få del i, som egentlig er fornuftig om enn banal i vår kompliserte verden.
Vi har som mennesker utviklet en inngrodd frykt for tap. Og denne frykten ble plantet i oss fra den første dagen et menneske satte opp et gjerde rundt et område av Moder Jord og kalte området for sitt. Den første dagen et menneske forvandlet deler av naturen og ressursene som var tilgjengelige for alle, til sitt eget eierskap, og dermed reduserte andres muligheter til å få en likelig del av godene som fantes. Denne frykten har forplantet seg til et desperat behov for eierskap, fordi "eierskap" har fått betydningen "overlevelse". Og hver gang vi deler noe med andre, gir bort noe som er "vårt", føler vi et tap. Bare med en følelse av å bety noe for dem vi gir til, kan vi makte å ha det godt med oss selv og legge tapet til side.
Romfolket oppfatter det å gi og det å dele som en selvfølgelighet. Det er en del av deres natur. Så de vil ikke gi oss følelsen av å være betydningsfulle når de får noe av oss. De nærmest forlanger at vi skal dele det vi har med dem, men på den annen side, vil også de dele det de selv har med oss. Det er bare det at vi har mer enn dem, og vi vil lide det største "tapet" ved å gi.
Vårt samfunn har utviklet seg mer og mer i retning av eierskap. Vi har ingen mulighet for å dyrke mat til oss selv uten å ha kjøpt en tomt å dyrke den på, vi har ikke lov til å jakte storvilt uten spesiell tillatelse, og vi tillates ikke å ta med oss fiskestanga ut i marka uten å ha kjøpt fiskekort. Vi kan ikke hugge ned et tre i en eller annen skog for å få ved til ovnen, for skogen tilhører eiere, ikke oss alle sammen. Og frykten er at om vi alle fikk likelig del i naturressursene, så ville ressursene forsvinne og alt ville blitt kaos. Men ville det blitt det? Er det ikke begrensningen i tilgangen til ressurser som skaper ufred, som skaper tyver, som skaper konflikter? Er ikke det egentlige problemet at noen få har satt seg som eiere av naturen og selv overforbruker på den for å tjene penger?
Kan det være denne fella romfolket nå befinner seg i? Alle forbudene og all denne eierskapen som begrenser dem i å få tak i mat og et sted å sove? Mange av dem har endt opp som kriminelle, men er de kriminelle fordi de er et ondt folk, eller er de kriminelle fordi de har et annet syn på mitt og ditt enn oss, fordi de ikke ser poenget med eierskap og ikke kan forstå hvorfor vi ikke gladelig deler det vi har med dem? Når de ikke kan få, så tar de?
De reiser rundt i Europa, fra by til by, gjennom land og bygd, og de møter det kalde eierskapet overalt hvor de kommer. Det kalde eierskapet som ikke vil gi noe fra seg, som ikke vil dele sin mat, sine eiendommer eller penger. Og noen av dem faller for fristelsen til å møte det kalde med det kalde. De kommer frem som rovdyr på jakt etter det de ikke kan få. Og som de selv har blitt jaget begynner de å jage. Som de selv har blitt overfalt, overfaller de.
De er som klumpete urmennesker i en skjør sivilisasjon hvor trygghet skapes gjennom lover og regler, med gjerder, grenser og en komfortabel avstand til naboen. Der hvor vi ergrer oss over hundemøkk i veikanten, har de funnet et passe sted å late sitt fornødne. Det blir jo bare til jord igjen. I deres verden. Ikke vår. Og det er kanskje der det strammer seg som mest. De lever i en annen verden iblandt oss. De lever der vi levde for hundrevis av år siden, før vi ble "siviliserte" og skapte en passe avstand mellom oss og naturen, mellom hverandre og mellom våre eiendeler.
Så er spørsmålet: Skal vi fjerne frykten, dele av våre goder og ønske dem velkommen? Eller skal vi jage dem videre fra sted til sted, og overføre frykten til det neste eierskapet de møter på sin vei?