Mens himmelens sluser åpnet seg over Rådhusplassen fikk dagen en sterk avslutning der musikken skulle formidle det som ikke alltid er så lett å si med ord.

Flere timer før den nasjonale minnekonserten hadde publikum stilt seg i kø for å få med seg minnekonserten på Rådhusplassen. Det siste året har felles musikkreferanser vært en del av den offentlige sørgeprosessen. Der ord ikke alltid klarer å dekke følelsene, kan musikk både utløse og beskrive det man kjenner på og ikke helt klarer å formidle eller kanskje forstå. Det var tydelig at både artistene på scenen og de 50.000 oppmøtte hadde hjertet utenpå skjorta der musikken tok over etter en lang og vanskelig dag for mange.

Samlende sanger

På minnekonserten var det hentet fram noen av låtene som har betydd mye for det norske folk det siste året. Artistene Bjørn Eidsvåg, deLillos, Karpe Diem, Kringkastingsorkesteret, Laleh, Lillebjørn Nilsen, Mari Boine, Marit Larsen, Tine Thing Helseth, Vinni & Halvdan Sivertsen spilte og Karl Ove Knausgård, Frode Grytten og Åsne Seierstad leste tekster de hadde skrevet og spilt inn på forhånd.

Dette året har noen låter fått en helt spesiell plass i mange folks hjerter. Sangene «Mitt lille land», «En himmel full av stjerner», «Til ungdommen» og diktet «Du må ikke sove» har fått en sentral plass i sørgingen, budskapet fra tekstene er hyppig gjentatt og det har også blitt laget egen samlecd med låter som har vært viktige for det norske folk gjennom det vanskelige året.

Lite land

Det var også nettopp mitt «Mitt lille land» som åpnet konserten mens de oppmøtte holdt roser opp i luften. Deretter spilte Laleh «Some Die Young» med Kringkastingsorkesteret og det kjentes plutselig ut som om all distanse til hendelsene forsvant fullstendig med de enkleste virkemidler. Låten er et eksempel på hvordan en sang som er skrevet med et generelt meningsinnhold plutselig blir ekstremt konkret og relevant. Uansett hvor mye man har lest om denne dagen i avisene så treffer det ikke i nervesystemet på samme måte som når Laleh synger skjelvende og lavmælt «Some die young, but you better hold on». Mellom artistene er folk intervjuet om hva det vil si å være norsk og Jens Stoltenberg holdt tale der han takket de som har hjulpet oss da vi trengte det som mest og oppfordret til at vi «skal ære de døde ved å glede oss over livet».

Felles referanse

Musikk gir ofte en annen tilnærming til det som har skjedd. Det er noe med musikken som mer enn noe annet er et felles referansepunkt, noe alle kan oppleve uten å være til stede. Det er et uttrykk som mer enn noe annet kan skape fellesskap når det er behov for det. Alle kan ikke delta på minnemarkeringer på Utøya eller i Domkirken, men alle kan være med på sangen. Derfor har det vært viktig at sangene som har vært brukt dette året har hatt et tydelig verdigrunnlag som mange kan identifisere seg med. Også er det i musikkens egenart at den treffer oss på en helt annen måte, midt i magen og man må ikke må reflektere over inntrykket før følelsen oppstår.

Under andre verdenskrig ble diktene av Arnulf Øverland og Nordahl Grieg ulovlig sirkulert. Da var lyrikken enormt viktig i krisesituasjonen og virket styrkende og samlende på mennesker. I år har igjen «Til Ungdommen» og «Du må ikke sove» fått en unik posisjon for mange. På Rådhusplassen ble disse sangene og diktene som har vært så viktige tatt fram igjen. Det ble både en verdig og viktig avslutning på dagens markering og for mange gjorde det nok godt å oppleve musikkens evne til å formidle ord og følelser som kan både trøste og gi mot når vi trenger noe ekstra for å fortsette. Og snart er det en ny dag.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.