ROMFOLKET: Vi skammer oss over de holdninger som kommer fram blant nordmenn og hvordan vi akkurat nå behandler en svært sårbar gruppe mennesker.

Innlegget er skrevet sammen med Alexander Røskestad.

Etter siste ukers medieoppslag, og etter å ha fulgt med på ulike nettaviser og Facebook kan vi ikke si annet at vi er sjokkert over den måten romfolket behandles på i Oslo nå, og i særdeleshet hvilke ordelag denne gruppen omtales i. Vi vet ikke engang om det stuerent å bruke romfolk eller sigøyner, men i denne sammenheng er kanskje ikke det så veldig relevant. Det som derimot er relevant er at vi skal behandle mennesker med respekt og likeverd.

Det vi nå ser på gata og leser i avisen gjør at vi skammer oss. Vi skammer oss over de holdninger som kommer fram blant nordmenn og hvordan vi akkurat nå behandler en svært sårbar gruppe mennesker. Senest i går overhørte en av undertegnede to unge damer som åpent slang bemerkninger til en mann som tigget i håp om å skape et hjem til sin familie i Romania. Sammen med slengkommentarer som «Hvorfor tigger du a?», «Du vet det er skikkelig ekkelt?», kom bemerkninger som «Du vet at du kan få bolig og penger av NAV?». Uten at vår kunnskap er så veldig omfattende, kan vi meddele at disse menneskene verken kan få bolig eller penger av Nav. Denne typen holdninger er en av mange vi har sett og hørt i ulike medier, og vi synes det passer dårlig inn i bildet av nordmenn som bare for et par måneder siden sto side om side og sang «Barn av regnbuen» på Youngstorget. Det er akkurat som om disse holdningene har forsvunnet når tematikken dreier seg om en annen gruppe.

Det er enkelt å fokusere på det som skjer i Oslo nå, men vi må løfte blikket litt. Denne gruppen kommer fra svært fattige kår i sine hjemland. De lever under elendige forhold og har ofte ingen eller lite skolegang. De er fortvilede mennesker som forsøker å bedre sitt liv for sin familie og sine barn. Er det så vanskelig å forstå? Dette er ikke noe vi skal skrive slengbemerkninger om på Facebook eller rope etter dem på åpen gate. De er våre søstre og brødre, for vi er da alle «små barn av regnbuen»? Det må med andre ord andre politiske løsninger til enn å fjerne dem fra vårt åsyn.

Det Oslo nå får i fanget, er noe vi har vært skjermet mot i mange, mange år, nemlig åpenlys fattigdom. Vi kan rett og slett ikke late som om at et europeisk problem ikke er et norsk problem. Norge har rett og slett vært veldig heldige. Vi har vært skånet for fattigdomsproblematikken som har preget denne delen av Europas befolkning i lang, lang tid. Men når den nå dukker opp på vår egen kyst, setter vi oss i båten og ror mot Spitsbergen i håp om at ingen merker at lille Norge ikke tar sin del av kaka. Med kompasset mot nord står Høyres byrådsleder Stian Berger Røsland og hevder at det er mange steder man kan dra på camping i Norge. Ingen i Norge er uenig i snusfornuften til Røsland, men poenget er at man må tenke utenom Markagrensen når vi diskuterer romfolket. Vi er helt enig i at medeuropeere ikke kan komme hit og kreve kost og losji av norske myndigheter. Men den typen uttalelse blir misvisende om vi setter denne gruppens bakgrunn inn i en større europeisk kontekst. En lettere indignert Høyrebyråd bommer. For det er ikke camping i Oslo vi snakker om, men en stor fattigdomsproblematikk som bare kommer til å øke.

Det er derfor viktig at politikerne våre i mye større grad setter denne gruppens utfordringer og vanskeligheter inn i en større sammenheng når den diskuteres, ellers mister vi retningssansen. For vi skal kunne diskutere dette, men vi må gjøre det på en skikkelig og verdig måte og da må noen tørre å ta ansvar, for problematikken forsvinner ikke. Politikerne har et ansvar for den retorikken som føres. Den retorikken vi til nå har sett, gir flere av våre medborgere en form for blankofullmakt til å diskutere denne saken i så sterke ordelag at vi blir bekymret for hva slags samfunn vi er i ferd med å bli.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.