På 70-80 tallet investerte Oslo Kommune store ressurser for å hjelpe byens sigøynerne med skolegang, bolig og integrering.
På 70-80 tallet investerte Oslo Kommune store ressurser for å hjelpe byens sigøynerne med skolegang, bolig og integrering. Resultatene var mildt sagt nedslående: det såkalte Sigøynerkontoret ble etter hvert ble nedlagt, og boligene som var stilt til rådighet måtte fjernes. Etter det jeg husker hadde kun person en fullført VG-skole. Erfaringen kan muligens summeres opp slik: Kultur og tradisjoner i form av et fritt liv på reisefot utenfor det ordinære samfunnet synes å være overordnet ønsket om utdanning og integrering for denne gruppen. Eller kan Oslo Kommunes erfaringen tolkes og forstås på annet vis? I dagens opphetede debatt fremmes stadig kravet om bistand av mange debattanter. Hva kan oppnås, hva har endret seg siden kommunen satset på bistand og mislykkes?