Sommeren er høytid for engstelse.

Det er ikke snilt å legge all skyld på agurken, men det er likevel noe med disse hendelsesfattige, sommerstengte ukene i juli som gjør at nyhetsdekningen får et preg av déjà vu. Omtrent på denne tida blir vi som regel advart mot flått, mot solbrenthet (normalt), mot feriedrikking, samlivsbrudd, drukning, brunsnegler, tiggere, høye strømpriser (normalt), tvangsekteskap, innbruddstyver og andre østeuropeiske bander. I gårsdagens Aftenposten fortalte IOC-medlem Gerhard Heiberg at han «frykter forgubbing av TV-tittere i OL», en artig ny vri. Uansett: Vi som hadde det så koselig.

På én måte er det bare rimelig at vi blir minnet om alt det skumle som kan skje, mens vi fråtser i hvitvin og reker på Tjøme eller spiser paella og drikker sangria på Costa del Sol. «Spania-ferien din kan bli manet-mareritt», kunne TV 2 fortelle før helgen. «Tusenvis av nordmenn inntar Solkysten i disse dager. De kan få strandferien spolert av disse ekle udyrene». Det er bare rettferdig at de som kan reise på ferie til utlandet, i motsetning til oss som må jobbe inne på kontor, får med seg noen kilo engstelse i bagasjen. Mye kan gå galt på ferie. Alt kan gå galt, faktisk.

Stikkordet er «kan». Noe kan skje. Men det kan også være at det ikke skjer. Ekspertene har derfor alltid rett. Det er best å være på den sikre siden.

For dem som blir rammet av flått, maneter, samlivsbrudd eller solbrenthet, er faren reell og ubehagelig. Vi andre, majoriteten, får en påminnelse om at idyllen er skjør og ikke kan tas for gitt. Trusselen lurer rundt neste cocktail. Et mer interessant spørsmål er om, og i så fall hvorfor, frykten øker. Et høyst uvitenskapelig søk på «frykt» og «sommer» i de største nyhetsmediene i Norge (Atekst/Retriever) antyder en jevn fryktvekst de ti-femten siste årene - en fordobling siden 2002.

Sommeren er ikke bare høytid for sesongbetonte farer, det er også ei tid der forskere, eksperter og andre synsere kan komme til orde med sine langtidsanalyser - gjerne av det pessimistiske slaget. Dagsavisen skrev i helgen om hvordan smarttelefonen visker ut skillet mellom jobb og fritid/ferie, mens Hans Fredrik Dahl spurte i Dagbladet hva det vil «si for vår tankeevne» at vi beveger oss mot en kultur der trykte medier trenges inn i et hjørne der skjerm, e-brett og smarttelefoner vinner.

Historikerens anslag er lovende og spørsmålet interessant, men vi blir etterlatt like nysgjerrige. Om det så befant seg en dommedagshypotese mot slutten av artikkelen, ville «kan» likevel vært det avgjørende stikkordet. Det kan være. Eller ikke være. OL-Heibergs forgubbings-bekymring var for øvrig klassisk: Dagens ungdom er for opptatt av spill. «Vi ønsker å få dem bort fra datamaskinen. Mange er altfor stillesittende i timevis av gangen», uttalte han til Aftenposten. Stillesitting foran TV-en er bedre enn stillesitting foran PC-en.

Det er en sammenheng mellom økt velstand og økt frykt. Jo bedre vi har det, jo mer redde er vi for å miste det vi har. Mennesket har alltid drømt om et risikofritt samfunn, og i Norge har vi greid å eliminere trusler som sult, krig, dødelige sykdommer, Gud, fattigdom. Slike kollektive trusler er i dag mer diffuse (global finanskrise, global oppvarming, global terrorisme), mener sosiologen Zygmunt Bauman, og derfor «løser» vi dem ved å sikre det som sikres kan - installerer alarm på huset, tegner livsforsikring og kjører ungene til og fra sykkeltreningen. Vi har en lei tendens til å overdrive «irrasjonelle», individuelle farer (innbrudd), mens vi systematisk underdriver rasjonelle, kollektive farer (klimakrisen).

Analysen kan ha noe for seg, men Joanna Bourke kommer trolig nærmere å sette ord på tendensene i tida i sin bok «Fear. A Cultural history», der hun deler historien inn i en uselvisk og en selvisk del. Egoismen står sterkest i dag, mener hun. Vi er bekymret for det som angår egen helbred, ikke andres. Her kommer flåtten tilbake. Og solbrenthet (normalt), feriealkoholvaner og innbrudd. Samt dataspill.

Dermed er det logisk at frykten i samfunnet er økende og spesielt når vi har det som aller best, på sommeren - med pungen stinn av feriepenger, glasset fullt av forfriskninger og valgets kval er om vi skal dra på hytta ved sjøen, eller den på fjellet, eller til leiligheten i Nice. Oppslag om maneter og hyttekrangling er rituell selvpisking på linje med å klage på været. Det kan høres ut som problemer, men er egentlig sikre tegn på at vi har det ufattelig bra.

Når det er sagt: I verdens rikeste land skulle det være helt unødvendig at vi plages med brunsnegler og andre dårlige nyheter.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.