I analogi med sexkjøpsloven bør man heller straffe dem som "mater" tiggerne, fremfor å pålegge en allerede svak gruppe å ta ansvar for sin egen miserable skjebne.

Jeg husker fremdeles daværende kronprinsesse Sonjas minneverdige replikk (gi så det svir) i forbindelse med NRKs årlige TV-aksjon, vår kollektive botsøvelse for å lette vår egen samvittighet fordi vi stort sett har det så meget bedre enn alle andre. Vi har tydeligvis gitt nok, for nå svir det til og med langt inn i regjeringskontorene. Det synes simpelthen å ha blitt for mange av dem – alle tiggerne som kjemper om småpengene våre.

Men hva er egentlig tigging? Gjelder ikke det alle situasjoner der noen ber om penger uten å levere en noenlunde tilsvarende vare eller ytelse? I så måte kommer alle veldedige organisasjoner inn under tiggerbegrepet. Det gjelder også frivillige organisasjoner som tigger om brukte klær og annet løsøre for å tjene penger på dem gjennom videresalg til bruktforhandlere og loppemarkeder. Men muligens ikke politikere som tigger om folks stemmer ved å love gull og grønne skoger foran hvert valg, for så å bryte samtlige løfter så fort stemmene er talt opp.

Vi lar oss imidlertid ikke irritere like mye av verken valgkamp eller loppemarkeder som den hverdagstigging som forstyrrer en stadig større del av hovedstadens estetikk. I perioder synes det å være lettere å finne parkeringsplass enn et ledig gatehjørne for å sette seg ned med pappbegeret sitt. På den annen side – de fleste sitter jo bare der, nesten urørlige, og sjenerer ingen, annet enn (eventuelt) ved sitt blotte nærvær. I utgangspunktet bør det ikke være noe kriminelt i det. Politiets ressurser bør også prinsipielt anvendes til noe viktigere enn å jage forsvarsløse tiggere, narkomane og prostituerte, særlig hvis dét er deres eneste ”forbrytelse”.

Hva ”folk flest” og stadig flere politikere synes å reagere på er tilstrømningen av mer eller mindre organiserte tiggerfølger fra Øst-Europa, særlig Romania. Det er blitt for mange krykkemenn, fillete kjerringer og trekkspillere som knapt kan håndtere instrumentet. Mange har derfor tatt til orde for en lov som skal forby utlendinger å tigge i Norge. Å bare forby rumenere å tigge – selv om det i praksis er dem vi har i tankene – smaker for mye av forbudet mot å la jesuitter få adgang til riket. Et slikt totalforbud vil imidlertid også ramme dem vi gjerne vil ha i bybildet, som f eks musikere som virkelig vet å bruke instrumentene sine, levende statuer og andre som bidrar til å gjøre byen trivelig for oss andre å rusle rundt i. Her for leden støtte barnebarnet og jeg på en lys levende ulv (utenlandsk mann i ulvekostyme) midt på Karl Johans gate. Den bidro helt avgjort til barnebarnets positive opplevelse av Oslo sentrum.

På samme måte som det ikke var nødvendig å totalforby kjøp av sex for å komme menneskehandel til livs (det var ett av hovedargumentene – skjønt jeg mistenker heller at radikale feminister stod bak) – det var uansett forbudt å handle med mennesker – behøver vi strengt tatt heller ingen særlov om forbud om tigging hva utlendinger i Norge måtte angå. Det holder med de mange forbudene mot å trakassere andre, stjele, rane og miljøkriminalitet. Det går etter min mening en vesensforskjell mellom å skulle nekte en fillete kledd utslitt rumensk kvinne å oppholde seg i Norge, bare fordi hun er (eller gir inntrykk av å være) fattig, og å utvise samme kvinne på grunn av tyverier eller miljøkriminalitet. Sistnevnte er, i motsetning til tigging, noe myndighetene burde ta på alvor. Mange tiggerfølger tar seg ikke råd til å leie godkjent losji, men slår seg til utendørs, på offentlig grunn – herunder verneverdige naturområder. Når tiggerfølget forlater ”åstedet”, ligger det kilovis med søppel igjen; alt fra matavfall, klær og gjenstander til brukte engangsgriller, ekskrementer, dopapir, brukte bleier, bind og tamponger. Samfunnet burde ikke godta denne forsøplingstrenden, men slå hardt ned på alle som på egenhånd tar seg til rette og griser til offentlige områder.

Dersom man virkelig vil tiggingen til livs, uten å måtte lage enda flere forbud, gjør man det best ved ikke å ta daværende kronprinsesse Sonjas oppfordring på alvor. Tiggerne er som oss andre – de følger pengene. Så lenge mange nok gir tilstrekkelig, vil det alltid være noen som står rede til å motta. I så måte burde barnebarnet og jeg ikke ”matet” ulven. Vi burde gått forbi uten å gi. På den annen side – hvilken prinsipiell forskjell er det på ”ulvens” tipskopp og den koppen som nå står ved siden av kassaapparatet i stadig flere butikker? Det er tigging begge deler.