Tidsklemma er også en kjønnsklemme, men kanskje fremfor alt en arbeidslivsklemme.

Debatten om hvorvidt kvinner kan få det hele - både en karriere og tid nok med familien - begynte igjen da topplederen Anne-Marie Slaughter nylig gikk ut i The Atlantic og sa at hun hadde vært nødt til å ta en tøff prioritering mellom barna og jobben. Hun beskriver arbeidsdager som ansatt i den amerikanske regjeringen som gjør ethvert oppegående menneske andpusten fortere enn man får sagt «tidsklemme».

Her hjemme fulgte forfatter Olaug Nilssen opp i en reportasje i Dagsavisen sist helg: ”Velger du jobben ofrer du barna, men velger du barna er du dum” var refrenget. Nilssen stilte på fotoshoot med gravidmage (gratulerer med familieforøkelsen) og fortalte at hun trappet ned på jobbinga etter hun fikk barn. Hun syns at noen kvinner fort blir moraliserende når andre kvinner velger mer tradisjonelt og går til anskaffelse av au pair.

Jeg tilhører trolig gruppen kvinner som Olaug Nilssen opplever som moraliserende. I diskusjoner med venninner og nybakte mødre virker det ofte som en rød klut å spørre om lavtlønte kvinner i fysisk krevende yrker skal sponse deres likestilling - spesielt om de hyrer polske vaskehjelper som jobber svart. Jeg tør imidlertid påstå at dette ikke handler om moralisme, men om politikk. Tidsklemma er også en kjønnsklemme, men kanskje fremfor alt en arbeidslivsklemme.

Av samtalene høres det iblant ut som om disse kvinnene er alenemødre. Men som den amerikanske feministen Jessica Valenti påpeker i The Nation, så forblir kvinnenes partnere ofte en ukjent konstant. I dette usagte finnes forklaringen på kvinnenes tilsynelatende ”naturlige valg”. Prioriteringen er ikke bare en forhandling mellom to individer og et spørsmål om personlige preferanser. Den utspiller seg i samspill med kjønnsroller og arbeidslivet - og da særlig mennenes arbeidsbetingelser.

Forskningen er klar: Ulikestillingen øker når kvinner får barn. Da begynner mannen å jobbe mer (betalt), og kvinnene mindre. Tidsbruksstudier fra SSB viser at arbeidsdelingen i hjemmet bare har jevnet seg svakt ut over tid. Pappaperm er i seg selv ingen mirakelkur. Om kvinner ikke skal måtte velge mellom arbeids- og familieliv, må menn prioritere annerledes og arbeidspolitikken må legge til rette for dette.

Radikale Røster [...] Innlegget er også merket med:
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.