Legen unnslapp gransking i Vardø i 1995, rotet seg inn i enda mer kriminalitet, og døde i varetektsfengsel i Oslo i 2002. Det er et dystert 10-årsminne. Saken viser oss noen av samfunnets mørkeste og mest Kafka'eske sider av løgner og fortielser.

Det er 17 år siden, men hendelsene står like klart for meg som var det i går.

Det handler om hvor gjennomført korrupt samfunnet kan være når omstendighetene ligger til rette for det. I Vardø i 1995 fikk det sørgelige konsekvenser for pasienter og pårørende, uten at noen av de impliserte på feil side, inntil denne dag, verken har angret seg eller bedt om unnskyldning.

I 1995 var jeg kommunelege I i Vardø.
Jeg fikk mistanke om at en av de andre legene i byen drev med omfattende svindel mot Folketrygden og mot Vardø kommune, foruten at han manglet de kunnskapene og ferdighetene som krevdes for selvstendig legevirksomhet i en utkantkommune. Spesielt var språkferdighetene og kunnskapene i akuttmedisin meget mangelfulle.

Men den samme legen var også en sjarmerende lystløgner, og da han skjønte at jeg var i ferd med å avsløre ham, greide han å innbille både kommunale og statlige myndigheter at det var meg – det vil si kommunelege I Aage Hegge Hansen – det var noe galt med, og at han selv var et uskyldig offer.

Dermed ble hele saken snudd på hodet, og ble avledet til å dreie seg om en diskusjon om min stil, min person, og ikke minst min troverdighet, mens den kriminelle legen slapp unna kritisk søkelys, og ble skjermet mot enhver gransking. Den som på denne måten holdt sin hånd over legen, var fylkets den gang aller høyeste helsebyråkrat.

Oppildnet av dette, trappet den aktuelle legen opp sin aktivitet, og fortsatte sin kriminelle karriere i ytterligere 7 år innen han ble arrestert i Sør-Norge, fikk en siktelse på 15 millioner kroner mot seg, og endte sitt liv i varetektsfengsel i året 2002.

Nå i 2012 er jeg oppe i en sak i Vadsø, som ikke er så ulik den i Vardø i 1995.
På ny har det på min vei dukket opp personer med urent mel i posen. På ny forsøker noen å snu saken på hodet, ved å gjøre den til et spørsmål om mine personlige, angivelig negative egenskaper.

Forskjellen til 1995 er at jeg er forberedt denne gangen.
Jeg har vært mer systematisk og nøyaktig med faktum, og jeg mener at jeg har oppnådd at myndighetene har fattet den nødvendige interesse for selve saken. Min oppgave som varsler kan dermed være over. Forholdene ser ut til å kunne bli gransket og etterforsket av dertil egnede instanser med det alvor saken krever.

For meg gjenstår det bare å ta et oppgjør med løgnerne.
Til forskjell fra 1995 har jeg nå en hel familie å ta vare på. Denne gangen er jeg derfor nødt til å slå tilbake.