Asylpolitikk, finanskrise, miljøvern og «Skammens mur» danner en kvartett på årets Roskilde-festival. Det har for lengst gått politikk i musikken.
Den oransje følelsen
Asylpolitikk, finanskrise, miljøvern og «Skammens mur» danner en kvartett på årets Roskilde-festival. Det har for lengst gått politikk i musikken.
ROSKILDE (Dagsavisen): Den danske statsministeren Helle Thorning-Schmidt avslo tilbudet om en Roskilde-billett til nettopp i dag. Hun hadde andre planer. Nå er neppe det alene grunnen til at hun ramler ned popularitetsskalaen som en tomtønne i kjellertrappa, men den danske avisen BTs kommentator hadde nok et poeng da han tilbød henne en billett til en ellers utsolgt konsertdag. De danske velgernes tillit til Thorning-Schmidt og de danske Socialdemokraterne er tynnslitt. Torsdag kom en meningsmåling som viste at hele 55 prosent av Danmarks befolkning mener hun siden valget i september har mistet evnen til å lede landet.
Hva har så politisk spill med Roskilde-festivalen å gjøre? Denne festivalen som gjennom pressen kan oppfattes som lite annet enn en orgie i musikk, lunkent øl, gjørmebad og generelt menneskelig forfall? En hel del, faktisk, om man ser festivalen som noe mer enn bare den største musikkfestivalen i Nord-Europa. I tall samler denne kolossen over 100.000 besøkende under sin oransje logo. Det betyr 85.000 flere enn på de største norske festivalene, som Hove og Øya. Alene gjør dette Roskilde til den festivalen på sommeren som besøkes av flest nordmenn. I løpet av denne helgen jakter danske, norske og svenske festivalgjester utrettelig på nye musikkopplevelser, på likesinnede og møter de kan leve lenge på, men de lar seg også engasjere av organisasjoner og frivillige som jobber for en bedre verden ved å prøve ut alternative informasjonsstrategier. Det er dette festivalen selv betegner som «den oransje følelsen». For eksempel kunne vi se en rekke kjente kvinnelige danske skuespillere, musikere og politikere danne et fotballag som møtte et lag fra danske asylmottak. Dessverre vant ikke asyllaget, men det var heller ikke poenget i en veldedig kamp der informasjon og integrering var viktigere enn sluttresultatet.
Slike ting gjør at danskene mener statsministeren burde takket ja til billetten. Hun kunne blitt presentert for en miniatyrmodell av sitt eget land og de utfordringene vi har i Velstands-Norden, og ikke minst ville hun fått se kveldens hovedattraksjon, Bruce Springsteen. Han som musiker, demokrat og menneskerettighetsforkjemper kunne vist Thorning-Schmidt hvordan det er mulig å kommunisere sitt prosjekt med «hjerte og håp», ifølge aviskommentatorene. Vel er han amerikaner, men også Danmark merker stigende arbeidsløshet og økonomisk usikkerhet.
Poenget er at Roskilde er et sosialt eksperiment som i politisk henseende kan tolkes som en framtidsmodell i praksis. Samfunnsvitere og forskere har for lengst sett pensum i en festival som i all hovedsak bygger på frivillighet og dugnadsånd, samhold og respekt. At festivalens stiftelse hvert år styrer overskudd på titalls millioner danske kroner inn i fellesskapet, enten det er på det hyperlokale, nasjonale eller globale plan, har gitt dem en unik posisjon i samfunnet. Likevel er det ikke den økonomiske støtten alene som gjør festivalen politisk betont, men hvordan de bruker den som plattform til å spre informasjon og kunnskap.
I år står asylsøkere på dagsordenen som Roskilde-festivalens humanitære satsingsområde. Røde Kors har bygd opp en hel by i byen de kaller Poor City, hvor man som festivalgjest blir satt inn i en situasjon og en kulisse som gir et troverdig bilde av den globale fattigdommen, formidlet av folk som reelt er på flukt. Danske asylsøkere er også hentet inn til festivalen som frivillige. Mens de til daglig må bekrefte sin eksistens, er nå situasjonen snudd på hodet når de sjekker at du har dine inngangspapirer i orden. Også i andre av festivalens funksjoner møter du frivillige som snakker afrikanske eller baltiske språk, og som forteller sin historie. For mange blir dette møter med mennesker fra en verden de ikke kjenner og som avkrefter seiglivede myter og fordommer.
Sentralt i dette arbeidet er vedtaket om å la Folkekirkens Nødhjelp oppføre en tro kopi på festivalområdet av det Israel kaller «sikkerhetsbarrieren» mot okkuperte Vestbredden. Når festivalen lar publikum få oppleve en bit av den 700 kilometer lange, avsperrende muren som begrenser palestinernes bevegelsesfrihet, tar den selvsagt et klart standpunkt i en aktuell internasjonal konflikt. Borgerlige partier på dansk side protesterer heftig mot modellen, og den israelske ambassaden i Danmark kaller muren «et absurd stunt». Festivalen svarer at dette ikke er et spørsmål om å være for eller imot muren, men om å fokusere skarpt på andre mennesker og de vilkårene de lever under. Slik beveger festivalen seg inn i brennbare konflikter og blir dermed en aktør også på det politiske feltet som snakker direkte til en generasjon velgere som politiske partier ellers har vanskelig for å nå. Dette faller selvsagt ikke i god jord hos den borgerlige fløyen, som frykter festivalen er i ferd med å bli et radikalt fyrtårn som arbeider for å myke opp landets strenge asylpolitikk.
De samme kreftene har den siste tida forsøkt å sverte Roskilde-festivalen og Roskilde kommune i en sak der kommunen eksproprierte store deler dekar jord for å sikre festivalens framtidige areal. Etter voldsomme beskyldninger om maktmisbruk og korrupsjon ble festivalen og kommunen frikjent på alle punkter av statsforvaltningen. Det svertekampanjen viser, er hvordan festivalen beveger seg i et spenningsområde som provoserer høyresiden. De frykter at unge, venstreradikale politikere som er vokst opp med den nå 31 år gamle festivalen, ser hvilke verdien den bringer med seg og hvordan dette kan la seg oversette til samfunnet for øvrig. En festival som setter menneskerettigheter i høysetet, som har løst miljøproblemene i det som tilsvarer en norsk by på størrelse med Stavanger og som legger inn bud på hvordan frivillighet og samarbeid kan spille en rolle i økonomiske krisetider, er vel verdt å se nærmere på enten man er dansk eller norsk.
Roskilde er en festival som etterlater unge fra hele Norden fulle av inntrykk, og antakelig er de også blitt litt mer rustet for diskusjonen om hvilket samfunn vi vil ha i framtida. Kanskje er det ikke så rart at danskene provoseres over at statsministeren takket nei.
mode.steinkjer@dagsavisen.no
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.