Etter et halvt års pappapermisjon skal det bli ordentlig godt med ferie.
Så var det over. Pappapermisjonen som i januarenden av året virket uendelig, som et svart hull av fri man skulle stupe inn i, er slutt. Ikke for denne gang. Men for alltid. Aldri mer. Dessverre. Og godt er det. Så dobbelt føles et halvår hjemme med barn.
I dette halvåret har jeg vært med på et sosialantropologisk prosjekt. Ikke bare mitt eget private som har betydd å avsondre seg totalt fra det virkelige livet, men også et formelt et. Et studium. En masterstudent har fulgt åtte karer i perm gjennom vinter og vår. Gjennom snørr, tårer, bleier, tåteflasker og graut. Det har vært litt som å være med i en versjon av Bent Hamers film «Salmer fra kjøkkenet» der husmødrenes kjøkkenbruk ble studert på 50-tallet. Men hva gjør man ikke for framskrittet.
Studinen har nesten ukentlig spurt om hvordan det er å være pappa. Hvordan det er å være hjemme. Om hva som er det vanskeligste. Om fordeling av oppgaver mellom mor og far. Og nå som semesteret er over, var vi kommet fram til et slags konkluderende intervju. Jeg tror ikke jeg svarte særlig fornuftig på noe, men å være informant, som det heter i fagets kjølige språk, har vært en katalysator for å kjenne etter. Sitt eget liv. Sin egen far. Det har vært godt, selv om jeg ikke kan sette to streker under noen svar. Hva er det vanskeligste med å være pappa? Hvor lang er summetonen? Alt og ingenting. Det er verdens letteste, mest intuitive jobb. Men det er også et helvete av fortvilelse og metthet. Til tider.
Har permisjonen stått til forventningene? Vel. Kremt. Hmm. Hva kan man forvente? Jeg skulle trene. Det var et mål. Jeg skulle gå lange og nye turer, begi meg inn i marka, utforske. Trå nye stier. Treningen stranda etter noen uker da SATS-barnepassersken kom bærende med den lille, gråtende klumpen gjennom lokalet og sa at dette ikke går så bra. Så var det turene. Kjelsås til sentrum langs elva er tilbakelagt noen ganger, ellers har ikke utfluktene vært mange. Men jeg kjenner hver kantstein i Markveien. Hva har han lille og jeg egentlig gjort? Aner ikke. Ikke har vi babysvømt. Ikke har vi babysunget. Ikke kan han «Bæ bæ lille lam». Ikke vet han hva grisen sier. Men dagene har forsvunnet. Og vi har vært sammen. Mer enn vi noen gang igjen vil være sammen. Aldri igjen vil vi stå opp sammen en tirsdag og vite at dagens eneste mål er å bare være. Det er en kvalitet i all denne kvantiteten som aldri kommer tilbake.
Hver enkelt dag har ikke vært noen fest. Det har vært slitsomt. Kjedelig. Ensformig. Legger vi til x-faktoren søster i trassig helspenn har det vært adrenalinsprutende provoserende. Og på de fleste kognitive plan helt hinsides utilfredsstillende. Alle bøkene man skulle lese, ligger igjen urørte. Sovnet fra. Jeg har vært møkk lei både unger og hjem. Paring av sokker. Rydding av leker. Våkenetter. Tenner. Øyebetennelse. Alt til å leve med, men som det eneste i tilværelsen, så er det ganske traurig. Men verdien av å tilbringe et halvår sammen med en unge kan ikke måles gjennom summen av enkeltdagene. For løfter man nese og blikk opp over stellebordet, så øyner man et innvilget privilegium man nesten ikke kan begripe. En livsvarig plattform for han lille og meg å stå på. Så takk til alle fornuftige folkevalgte som har bidratt. Jeg er helt sikker på at investeringene vil betale seg. Og til alle pappaer som lurer - vær hjemme så mye som mulig!
Den eneste grunnleggende erkjennelsen jeg sitter igjen med etter seks måneder, er en dyptpløyende respekt for alle de som har eneansvar for barn. For those about to die, we salute you. Jeg fatter ikke hvordan de orker, makter, overlever. Nå er det ferie for meg og jeg skal legge meg i en hengekøye og se mammaen løpe. Det skal bli godt å få tilbake kjønnsrollen sin.
lars.west.johnsen@dagsavisen.no