Av Jofrid H Gjesme
Jeg har alltid hatt en åpen holdning til omverdenen, jeg føler at jeg er det vi kaller kulturrelativist, dvs at jeg ser eller forstår de ulike kulturene og menneskegruppene ut i fra den konteksten de lever i. Men jeg må innrømme at jeg gjør det nok i et litt for etnosentrisk perspektiv!
Jeg kunne sikkert også brukt begrepet egosentrisk, for selv i vårt lille land her oppe i nord, har ikke "Hvermansen" en felles mening eller teori, spesielt ikke når vi kommer til emnet; mennesker. Naboers handlinger og ikke minst deres straffesaker, blir brennhete temaer når slikt blir offentliggjort. Alle danner vi oss egne bilder og forestillinger om ting og tang, og danner våre egne oppfatninger av situasjoner. F.eks. nå i forhold til ABB og hans ubegripelige handlinger. Etter mine verdier og livsanskuelser, er ABB fullstendig "ute å kjøre", til de grader utilregnelig, og ja, psykisk syk. Jeg har til og med egne teorier om ca når og hvordan han ble så besynderlig annerledes enn oss andre, og startet dette "korstogarbeidet" sitt. Det jeg legger til grunn for mine teorier, er min egen forestilling om hva som er riktig og galt, og hva jeg selv ser på som sykelig og ikke sykelig.
(Men når det er sagt vil jeg si at uansett ideologi og uansett motiver, er drap i generell betydning, drap. Syk eller ikke syk gjerningsmann, drap er drap og ikke politikk (etter min egen forståelse)!
Mye av debatten har nemlig nettopp gått på hans ideologi og politiske motiver. Jeg møter folk som mener at jeg, og fler enn meg, ikke ser helheten. På et innlegg hvor jeg spør hvordan tiltalte (ABB) både kan påberope seg nødrett og samtidig gå for full tilregnelighet, var de fleste kommentarene relativt entydig. - Jo ABB kan påberope seg nødrett fordi han var i krig, og fordi han følte at dette var nødvendig for å redde Norge og Europa fra multikulturalismen og islamiseringen! Og siden han satte handlingene i det "politisk motiverte" perspektivet, handlet han, med full rett, etter nødrettsparagrafen. Dette er logisk, Jofrid! Klarer du ikke se det?
Etter å ha gått gjennom paragrafene i straffeloven, bl.a. om bruk av nødretten i en straffehandling (§47), klarer jeg ikke å se at ABB i det hele tatt kan påberope seg dette. Nøden i dette tilfellet, som han sier selv, er muslimene og en kommende islameringen av Norge /Europa. Ok! Men det da var ikke dette noen nødrettshandling, fordi det var ingen muslimer på Utøya som var der for å kuppe landet vårt!
Om han gjorde dette for å "vekke" oss blir en annen sak, men da handlet han heller ikke etter nødrettsparagrafen! Å påberope seg nødrett betyr faktisk at handlingen anses som så nødvendig, for å redde liv eller eiendom for seg selv eller andre.
Greit, nok om det!
Jeg har alltid sett på meg selv som en åpen og mindre fordomsfull person. Og derfor har jeg også forsøkt å se ABBs motiver for sine handlinger ut fra den konteksten han selv har satt handlingene i. Jeg skal se ABB med mine kulturrelativistiske briller, og i mitt forsøk på å se dette fra et høyreekstremistisk ABBperspektiv, har jeg klart å "finne pinnen som rører i tua", føler jeg.
Kjernen eller essensen i ABBs tankegang og "ideologiske motiver" er et høyerestående arisk rike, der han selv sitter i ministeriet. Og den inneste kjernen i saken er at han og hans genialitet må bli lagt merke til. Argumentene for handlingene hans derimot, er, etter min oppfatning at den sosialistiske tankegangen om en felles fordeling av goder, en liberal innvandringspolitikk og "antimilitante" verdier, bla bla bla, vil ødelegge det norske samfunnet. Den sosialdemokratiske holdningen hos store deler av befolkningen, og de ulike politiske partiene, inkludert vårt eget regjerende parti, tar avgjørelser som skader og undertrykker det kristne, norske Norge. Fra et høyreekstremistisk øye kan jeg se dette. Samfunnsnormene baseres mer og mer på et flerkulturelt samfunn som en følge av globaliseringen, og innvandrergrupperinger "okkuperer" landsteder og bydeler. Og ikke sjelden hører vi via media om vold, voldtekter og gruppesammenstøt utøvd av folk med minoritetsbakgrunn, og da ofte under tittelen innvandrere og asylsøkere. Ofte er det også våpen inne i bildet. Ta f.eks. "krigen" mellom A-gjengen og B-gjengen, somalieren på trikken, og vi har flere eksempler.
For veldig mange mennesker er dette "bybildet" et ganske skremmende senario, og vi hører om eldre som ikke våger å gå utenfor sin egen stuedør, i frykt for hva disse gjengene, enkeltmenneskene eller grupperingene, vil finne på neste gang. Dessuten ser vi daglig utenriks tv-sendinger som viser hvor brutale fremgangsmåter andre kulturer tar i bruk for sine saker. For eksempel selvmordsbombere eller "suicidalterrorister", som drar med seg både skolebarn og bestemødre i sine selvmordsaksjoner. Og med Osama Bin Laden og Saddam Hussein på skjermen og Mulla Krekar gjennom tollen, kom krigen og terrorismen også til Norge. Nordmenn hadde aldri funnet på å oppføre seg slik disse menneskene gjør! Aldri! Norge var på vei mot undergangen!
Jeg sier et rungende ja når det kommer til det faktum at samfunnet har endret seg. Dette kan selv jeg, som borger med en sosialistisk og multikulturell holdning, se at er en sannhet. Og at samfunnet har endret seg i takt med innvandringen er også innlysende. At det har endret seg til det negative eller positive, eller "who cares" er det ingen fasit på. Noen former for kriminalitet har økt, andre igjen har sunket. Mange elsker og er takknemlig for utenlandsk mat og krydderier, mens andre står steilt på poteter og kjøttkaker. Og at det blir en utfordring for potetspiserne når de møter Ali på sitt eget hushjørnet, med kokosmelk og tandoori på menyen, kan jo være ganske forståelig.
Når mennesker fra ulike kulturer møtes og skal leve sammen, vil det oppstå endringer i de ulike nedfelte kulturelle rammene. Tradisjoner viskes ut og det skapes nye. At "påtvungne" forandringer i dype kulturelle tradisjoner kan føre med seg konflikter, er ikke vanskelig å sette seg inn i. Man trenger ikke gå lenger enn til sin egen stue for å forstå at det er en utfordring når andre "tvinger" en til å gi slipp på sine vante rutiner eller tradisjoner. Ja, uenigheten eller krangelen vil i tilfeller ingen ende ta, og ender med skillsmisse, uvennskap osv. Noen ganger med enorme konsekvenser. Da kan en jo forestille seg at når to ulike kulturer skal forenes går ikke dette heller uten konflikter. En forandring kan oppleves som urettferdig eller støtende for noen, mens for andre trenger den ikke bety noe særlig. Alt etter som.. og derfor vil den også oppleves som til den ene eller den andre kulturens fordel. Og noen mennesker, uavhengig av kultur eller rase, har større problemer med å takle disse utfordringene enn andre har, kan være mange grunner til dette. Og vi finner også mennesker som oppsøker ekstreme grupper. Årsakene her kan også være mange. Det kan være av politiske, sosiale, ærefulle, dype kulturelle, medisinske eller psykososiale årsaker til ulike ekstreme holdninger hos folk.
Men tilbake til det høyreekstreme nasjonalistiske hjørnet. Jeg klarer å se at en sosialistisk regjering og innvandring i sin helhet, er en trussel mot deres grunnverdi. Kan nesten gå så langt som å si at også turistnæringen, ja alle former for interkulturell virksomhet, vil kunne påvirke deres fundament negativt og være en trussel mot deres visjon om et lite land med lyslugget mørkeblå ungdom. Mødrene lager norsk middag fra bunnen.. med poteter og brun saus og sånne norske ting.. Og fedrene.. ja de arbeider for det norske riket, på den ene eller den annen måte. Alle som bor i dette landet er som en stor lyslugget familie, som er overens med sin grunnlov og sine samfunnsnormer. Ingen får komme hit, for verken å fortelle oss hva vi skal gjøre, eller gjøre forsøk på å forandre noe av det vi tror på. Dette vakre lille landet er vi stolte av. "Og du som metter liten fugl velsign vår mat O Gud!" skal ikke bli stuet bort og glemt av de neste generasjoner. Det vil vi ikke!!
Ok! Hva nå? Hva når vi (fortsatt sett fra en høyreekstremists øyne) blir så mange at vi risikere å bli uenige om saker? Når vi ikke lenger har en felles nasjonalistkamp å kjempe for, men begynner å strides om de andre mellommenneskelige tingene i samfunnet? Arbeidsvilkår, lønn, lovforslag, valg av øverstkommanderende, helseforetak, gjøre medisinske eller vitenskapelige forskninger, etc. etc. hva da? Hva gjør vi da? Ingen får jo komme og verken fortelle oss hva vi skal gjøre eller gjøre forsøk på å forandre oss (da regner jeg med at det også inkluderer å motta eller ta til oss kvalifisert hjelp utenfra!? ). Og mot min hær skal dere gå hvis dere prøver å ta dette vakre landet ifra oss! For det er vakkert! Geirangerfjorden, Prekestolen, været i Lofoten, og midnattsola nord for polarsirkelen.. Postkortvakkert! Glem de gylne "gudene og gudinnene", de langstrakte strendene, de brune smilende øynene og det lange rufsete mørke håret. Det er ute av vårt bilde. (Det er en grunn til at utenlandsreiser har økt i pris, det har nemlig en samfunnspreventiv effekt for Norge som nasjon). Det vakre skal ingen få muligheten til å ta fra oss! Ei heller vår ariske kampånd eller vår gudstro! Dette er vår lille elitestat!
Pust, Jofrid! Pust dypt! Hjelp!!! Jeg må ut!!! Jeg er innestengt i et lite lyslugget land, omgitt av hav og skog!! Kan noen høre meg???
Jeg har prøvd å se det fantastiske i denne totale norske staten for nordmenn og ariske nasjonalister. Denne "isoleringen" fra omverdenen, denne tryggheten og vissheten om at verden aldri kan nå oss, likeledes får de aldri skadet oss på noe vis. Det må da ærlig talt være godt å leve i en slik homogen stat? Eller??
Jeg prøver også å se om min villeste tilregnelige fantasi klarer å se at disse ABB-handlingene var nødvendig for å unngå en total islamisering av Norge. Men jeg klare det ikke! Jeg er jo ikke noen høyreekstremist jeg, så selv i et kulturrelativistisk perspektiv blir det helt umulig for meg å se noe annet enn en gal mann som handler i tråd med sitt egenproduserte vrangforestillingsverk. Og tenk på det, at i enkelte land i denne verden finnes det slike statsledere!
I ABBs verden hadde jeg garantert blitt en "skapsosialist"! En blond, nysgjerrig og verdensundrende skapsosialist! Og jeg hadde nok ikke vært alene om det. Mon tro hvor mange av oss som egentlig hadde vært skapsosialister? Hadde vi vært mange nok, kanskje vi kunne klare å gjøre noen forandringer i samfunnet!? Kanskje vi skulle prøve å få til at Norge ble et demokrati igjen?
Slik det var før....!
JHG