Jeg var helt uforberedt på det raseriet som veltet opp i mitt møte med hovedsalen i 22. juli-rettssaken.

Jeg fikk adgang til rettssalen en dag hvor sakkyndige om terror og ekstremisme skulle vitne. Dette er et felt som interesserer meg, og min rasjonalitet var følgesvenn den dagen.

Men møtet med Anders Behring Breivik som satt levende foran meg med pulserende tinninger og lett rødflammet hud, koblet kroppen inn. Massakren og terroren tok fokus. Redselsskrikene fra de døende og flyktende, de hjerteskjærende beskrivelsene fra de overlevende, den enorme sorgen til de berørte. Alt dette veltet fram.

Et raseri mot den kaldblodige morderen vokste og vokser. Men hvor skal jeg gjøre av det? I retten har det ingen plass, og skal ikke ha noen plass. Selv om et skokast ble opplevd av mange tilstedeværende som å stikke hull på en verkebyll.

Uansett diagnose om tilregnelighet eller utilregnelighet, vil ingen dom i denne saken døyve de berørtes fortvilelse, sorg og sinne. Og heller ikke for det norske folk, vil jeg tro. Vi har hatt rosetog, minneseremonier om kjærlighet og verdighet, spontan sang om en himmel full av fargerike stjerner. Vi har snudd det andre kinnet til.

Gode seremonier for mange. Men er det nok? Er et silketeppe lagt over smerten? Den undertrykte aggresjonen, skriket, hvor får det sin plass? Finnes konstruktive ritualer hvor hevn og sinne kan få utløp uten å falle ned på en morders nivå og uten å skade noen? Jeg etterspør et offentlig ritual. Kan en kreativ sjel hjelpe?

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.