Den palestinske familien drømte om ei bedre framtid i Norge. De hadde hørt så mye bra om dette landet.
Lørdag 16. juni sto Aung San Suu Kyi fra Burma på Rådhusplassen og tok ydmykt imot hyllesten fra folk som hadde ventet på henne i 21 år. Hun ville komme til Norge for å takke, sa hun, «Norge har holdt opp et lys for oss, vært vår venn i de mørkeste år. Vi har fått så mye praktisk hjelp, mange av mine landsmenn har fått et trygt tilholdssted i Norge.» Fredsnasjonen nikket og jublet. Dette var ord vi kjente oss igjen i.
På et sykehus i Arendal ligger en kvinne fra Palestina og sulter seg til døde. Legene er enige om at det er hennes rett å avgjøre om hun vil ta til seg næring. De må forholde seg til norsk lov. Etter tre uker er kvinnen ikke lenger ved bevissthet. Hun sluttet ikke å spise da hun fant ut at hun ville bli sendt tilbake. Hun sluttet da hun fant ut at det ville være livsfarlig å returnere til hjemlandet.
Aung San Suu Kyi holdt også et Nobelforedrag i Oslo: «Norge har utvist en eksemplarisk vennlighet ved å tilby et hjem til jordens fordrevne, et tilfluktssted for dem som har fått kuttet over båndene til sikkerhet og frihet i sitt hjemland.»
Den palestinske familien drømte om ei bedre framtid i Norge. De hadde hørt så mye bra om dette landet. Kanskje de tenkte at ingen, i hvert fall ikke i et land så fylt av ressurser, kan sende mennesker tilbake til et liv uten framtid. I Palestina har de ingenting å vende tilbake til.
Denne uka besluttet Utlendingsnemda at den vil behandle familiens søknad om omgjøring. Familien får dermed i hvert fall bli til saken er ferdig behandlet, men myndighetene trekker ikke tilbake utvisningsvedtaket. Legene har nå besluttet at siden det nå er ny utvikling i saken, vil de tvangsfôre kvinnen til hun kan forstå hva som skjer. Vil en utsettelse gi kvinnen grunn nok til å leve?
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.