Jeg mener at forsvarer Lippestad misforstår sin rolle som forsvarer. En forsvarer må forsvare den tiltalte på grunnlag av loven og rettsforståelsen, ikke på grunnlag den forståelsen den tiltalte har. Slik ser i alle fall jeg det.

Nå har Lippestad og hans stab diltet etter tiltalte og veldig mange mener at han gjør sin plikt på denne måten. Det blir immidlertid absurd, noe som viste seg tydelig på slutten av Lippestads prosedyre der han hadde store problemer med å formulere en påstand.

Først formulerte han påstand om "mildest mulig måte", noe han vel ikke har begrunnet i det hele tatt. Så rettet han det opp til påstand om frifinnelse, noe han jo selv forstår at er absurd og alle andre forstår jo at han forstår det!

Aktoratet har brukt prosedyren til å begrunne en påstand som det under tvil har kommet fram til. Lippestads rolle er blitt meget spesiell og meget sær.

Han burde etter min mening lett etter noe formildende, selv om det var vanskelig, og sannsynligvis være den første til å påstå utilregnelighet. Hvis tiltalte ikke ville godta dette, så måtkunne jo den tiltalte kreve en annen advokat. Men han har ikke krav på en advokat som ikke prosederer ut fra lovens forståelse. En kan vel til slutt oppnevne en forsvarer for tiltalte som han versågod måtte ta til takke med....

Innlegget til Ole Ånon Langeland gir uttrykk for at Geir Lippestads prosedyreinnlegg er "absurde", og at Lippestad har misforstått sin rolle som forsvarsadvokat. Jeg er uenig i begge deler.

Når jeg påstår at Lippestad er "historisk" er det fordi det, meg bekjent, ikke er vanlig at en forsvarsadvokat leverer et avslutningsinnlegg som til de grader klargjør hvor bevisst, målrettet og kriminell hans klients morderiske handlinger har vært. Gitt at hovedspørsmålet i rettssaken dreier seg om Breiviks tilregnelighet, er dette selvfølgelig oppsiktsvekkende. Forsvarsadvokaten leverer en glimrende gjennomgang av den politiske logikken bak Breiviks handlinger. Og dette gjøres på en måte som gjør det ytterst vanskelig for dommerne å godta aktoratets påstand om utilregnelighet.

De nærmest komiske vekslinger mellom Lippestad og Breivik på slutten av innlegget - og Lippestads meget lettvinte "ettertanker" om forslag til strafferammen - er etter min mening ikke tilfeldige i det hele tatt. Lippestad betjener sin klient på en utmerket måte ved, etter krav fra klienten, å konstatere både tilregnelighet og politisk-kriminelt ansvar. Men han kan selvfølgelig ikke "eie" klientens tolkning av straffbarhet, og avslutter derfor på en meget usikker og forvirrende måte.

Hvordan retten og de akademiske juristene kommer til å tolke Lippestads opptreden i ettertid, er en sak for seg. Uansett har han valgt en linje som er unik for en forsvarsadvokat: en linje som klart underbygger en "folkerettslig" tolkning av Breiviks tilregnelighet og skyld.