Mytene om kvinneundertrykkelse i forbindelse med niqab er mange.
Vi ser ofte at det blant politikere og voksne mennesker hersker stor uvitenhet og mye synsing knyttet til hvordan disse jentene blir undertrykt og tvunget på seg plagget i debatter eller i kommentarfeltene til de nettbaserte mediene.
Har disse noen gang snakket med en niqab-bærer? Svaret er opplagt. De er uvitende og sammenligner situasjonen i hjemlandene til jentene med situasjonen i Norge. I hjemlandene er denne bruken hverdagskost for muslimene, mens her hjemme er bruken ukjent for Ola nordmann. Dermed er plagget verken akseptert av samfunnet, eller familiene til jentene som følger normene samfunnet har satt.
AUF i Østfold hadde her forleden et møte med tre lokale jenter som frivillig har valgt å være bærere av niqaben, til tross for de mange utfordringene det medbringer. Jentene fortalte at denne minoriteten er liten. I Østfold finnes det mellom 4 og 7 jenter. De kjenner hverandre. Det interessante her er at flere i deres omgangskrets tar på seg niqaben først etter at de går hjemmefra, mens andre gruer seg til å fortelle familien om valget de har tatt. Samtidig som jentene må hanskes med familienes bekymringer for deres sikkerhet. De må også hanskes med samfunnets hets. Flere av jentene gruer seg til å gå ut døren om morgenen, særlig om de går alene. Men venninnene som støtter opp om hverandre, troen deres og tolkningen av koranen gir dem styrke til å fortsette.
Dette får et sosialdemokratisk hjerte til å gråte. Jeg spør meg selv om hvorfor ingen har stått opp for denne minoriteten tidligere? Og hvorfor velger Arbeiderpartiet i Østfold å støtte forslaget om forbud mot hodeplagget?
Jentene er redde. De vil fortelle budskapet sitt til den norske befolkning, men etter sterke reaksjoner, hete debatter, mangel på ordforråd og evne til å uttrykke følelsene sine, vet de ikke lenger hvordan de skal trå fram.
Jentene er også redde for ringvirkningene forslaget til Østfold fylkeskommune kan få. Vil dette praktiseres i andre fylker, eller utarte til arbeidsplassen, eller gatene? Om forbudet er til stede, spør de seg om fordommene vil bli større? De går mot en usikker framtid og lurer stadig på om samfunnet snart vil sende dem til køene i Nav, da de til høsten vil bli uvelkomne på skolene.
Vi må ikke glemme at det finnes noe som heter tilpasset opplæring. Jeg er sikker på at elevene dette rammer og lærerne deres kan finne en løsning begge er tilfreds med. En av jentene har en tett dialog med alle lærerne sine, og møtes ofte på midten ved at hun tar av deler av plagget eller får et grupperom under vurderingssituasjoner. Og bare for å ha sagt det, så hindrer ikke troen deres i at de på lik linje med andre kan identifisere seg for myndighetspersoner, som lærere og politi.
Forbud er ikke veien å gå Jeg håper fylkesrådmannen Atle Haga tar til fornuft og hører på de negative tilbakemeldingene de har fått fra skolene i fylket, og at flere skoler trår fram som Frederik II tidligere har gjort. Skolen skal være for alle.
Publisert i Dagsavisen torsdag 21. juni.