Mange ungdommer opplever fremdeles å være et skjellsord på skolen, de tør ikke leie kjæresten på åpen gate, de blir avvist av foreldre og kjenner seg ikke igjen i det som undervises i skolen.
Fra 22. juni til 1. juli feirer vi Skeive dager i Oslo - det er en tradisjon med en snart 40 år gammel historie. Festuka har vokst i omfang, oppslutning, og den fins i lignende fasong i mange norske byer etter hvert. For oss som tilhører lhbt-befolkningen (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) er arrangementet å regne som et stort friminutt, der det hele foregår på våre premisser, der vi er hovedpersoner og der vi kan være oss selv fullt og helt. Skeive dager i Oslo er rammen om en rad ulike begivenheter fra intense debatter og diskusjoner i Pride House, via Aksepts hagekonsert og homopiknik for dem med barn, til fire sammenhengende dager med sosialt liv, konserter og utstillinger i Pride park i Spikersuppa. Og selvsagt blir det parade - en sammenhengende lang hærskare av glade lhbt’ere og alle våre venner i et opptog gjennom Oslos gater fra Grønland til toppen av Karl Johan. Skeive dager har noe for enhver, men likevel er det noen som skal få ekstra oppmerksomhet i år. Det er ungdom; lhbt-ungdommen. Hvorfor det? Da må jeg gå veien om min lærergjerning:
Der møter jeg nemlig Hans. Han er homofil og har fortalt både venner, foreldre og meg som lærer om det. Han har kjæreste og er selvsagt strålende fornøyd med det. En solskinnshistorie altså? Ja, på mange måter - men selv om han omtaler seg som åpen, fri og glad, vil han aldri leie kjæresten sin på åpen gate. Hvorfor ikke, spør jeg. «Fordi jeg er redd for å bli slått», svarer han. Riktignok både tror og håper han at det ikke vil skje, men frykten er der, og den gjør at han ikke kan vise sin kjærlighet offentlig. Han har nok rett - det kan godt hende at frykten er ubegrunnet, at det ikke vil skje, men samtidig vet vi at det skjer hatvold overfor lhbt-befolkningen i langt større grad enn overfor befolkningen generelt. Fremdeles er det provokasjon nok for mange dersom jeg viser fram at jeg lever homoseksuelt, og de føler en rett til å ty til vold, enten psykisk eller fysisk. Men kanskje aller mest alarmerende er Hans redsel for at det kan skje, og at han dermed lar være å vise fram noe av det aller fineste; kjærligheten.
Det er mange lyspunkter. Siden 1999 har ungdomsarbeidet i regi av LLH-Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner-og etter hvert Skeiv Ungdom hatt en jevn framgang. En årlig nasjonal samling finner sted hver sommer, det fins ungdomsgrupper mange steder i landet, og sosiale medier har selvsagt gjort det enklere-også for homoungdommen-å komme i kontakt med hverandre.
Like fullt er det mange som opplever erkjennelsen av at de er skeiv som noe av det verste som kan skje dem, de fornekter det, tør ikke fortelle verken venner eller foreldre om det, og de håper det «går over». Det fins ikke mye forskning på lhbt-ungdom, men den store levekårsundersøkelsen fra 1999 viste at hver femte homofile ungdom hadde prøvd å ta sitt eget liv. Selv om verden har det med å gå framover, er det fremdeles slik at homoungdom er langt mer utsatt for mobbing enn annen ungdom. Det viste Utdanningsdirektoratets undersøkelse fra 2009: 50 prosent av homofile gutter oppgir at de utsettes for homofobisk mobbing, og 15 prosent av homofile jenter oppgir det samme.
Fremdeles er homo et av de mest brukte skjellsordene i norsk skole (tenk å være midt i puberteten med alle de utfordringer det gir og i tillegg gå rundt og være et skjellsord), og dessuten et av dem som lærere ikke slår ned på. Fremdeles mener mange lærere at siden de ikke selv er skeive, er det for vanskelig å inkludere dette i undervisningen (hvilken etnisk hvit lærer vil si det om rasisme og det flerkulturelle samfunnet). Fremdeles rangerer norsk ungdom homofile nesten nederst på rangstigen, bare slått av nynazister. Fremdeles kan man være norsk toppfotballtrener og uttale offentlig at en åpen homofil vil være en belastning for laget.
Vi er mange som har ansvar for å endre dette. Det jeg og resten av Skeive dager gjør er å sette ungdom på agendaen. Vi gir dem muligheter til å lage egne arrangementer, og det betyr at det blir egen ungdomsfest, eget område i Pride park for ungdom, seminarer om en rad temaer som litteratur for lhbt-ungdom, sex for lhbt-ungdom, situasjonen for unge lhbt’ere i andre land og mer til. I tillegg oppfordrer vi alle andre av våre samarbeidspartnere og medarrangører om å sette ungdom på dagsorden for sine arrangementer i løpet av disse ti dagene.
Jeg er glad for at barne- og ungdomsministeren vår skal gå først i paraden. Jeg håper hun også setter diskriminert ungdom først de andre dagene i året. Jeg etterlyser en kunnskapsminister som går like mye på barrikadene for lhbt-spørsmål i norsk skole som hun i sin tid gjorde da hun var stortingsrepresentant og jobbet iherdig for innføring av partnerskapsloven. Fine ord om inkludering og likeverd er ikke nok - derfor er det etablert et eget samarbeid for å gjøre norsk skole til et bedre sted å være for lhbt’ere, deres familie og venner (det er jo oss alle i bunn og grunn). Det heter «Rosa kompetanse skole» og fortjener langt mer oppmerksomhet og flere ressurser enn det har fått i dag.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.