Turene må tilpasses vår tid og de unges egne tidsbilder. Det finnes vitner fra andre kriger og katastrofer, og det finnes vitner fra Utøya som så terroren rett i øynene.
Da de Hvite Bussene brakte krigsfangene trygt hjem fra tyske konsentrasjonsleire, brakte de håpet og troen på livet tilbake. Jeg forestiller meg hvordan det var å stå bak piggtrådgjerdene og se de Hvite Bussene stå utenfor å vente, og ikke minst hvordan det må ha vært å ta skrittet opp på stigtrinnet og inn i bussen, til frihet og trygghet. Slik kjørte bussene seg inn i Norgeshistorien.
I disse dager markerer vi 20-årsjubileum for organisasjonen Hvite Busser. Det dreier seg fortsatt om busser, men de er sjelden hvite. Formålet er å ta med skoleungdom til tidligere tyske konsentrasjonsleire slik at de kan få førstehånds inntrykk, og beskrivelser av dagliglivet som det fortonte seg for dem som var der. Tiden kan lege sår. Men tiden må aldri viske ut historien, erfaringene, eller lærdommene.
Da Hvite Busser ble opprettet i 1992, var det gått nesten 50 år siden 2. verdenskrig. Det er lang tid, og det var kommet til generasjoner, som verken hadde egen erindring eller annen tilknytning til krigen og dens redsler. I bussene har det vært med tidsvitner som kunne gi tidsbildene og fortelle sine egne historier. Opplevelsene blir sterkere og mer troverdige når de formidles av folk som var der, og opplevde selv.
Gjennom disse 20 årene har mer enn 150.000 unge vært med. Det har vært sterke opplevelser, men inntrykket er at de har satt pris på det, og funnet det lærerikt og viktig.
Så er det likevel kommet synspunkter av kritisk natur. Hvor lenge skal vi dvele ved krigen? Hvor lenge skal vi sette fokus på Tyskland og tyske konsentrasjonsleire. Det er spørsmål det er verdt å ta alvorlig. Selv har jeg fått a-ha-opplevelser når jeg i foredrag for ungdom har nevnt krigen og noen har spurt: Hvilken krig?
Jeg har gjort meg noen tanker om det, og la meg være litt personlig. Far hadde sittet i konsentrasjonsleir i fire år, mor satt alene hjemme med to barn, ingen av dem var meg. Med slike foreldre ble krigen en del av min oppvekst, selv om jeg ble født etter at den var slutt. På skolen fortalte Frøken Rygh, (det het det den gangen), om krigen og historien, og krigen preget mediebildet og samfunnsdebatten langt ut på 50-tallet
Hva så med annen generasjon etterkrigsbarn? Foreldrene og lærerne deres har knapt hatt egne erindringer fra krigen. Noen har nok hørt historier fra besteforeldre, men det er flere som ikke har det. Det er de som, etter hvert spør «hvilken krig» når vi snakker om krigen.
Mine døtre hadde en person i sin nærhet som hadde vært der. Far ble gammel, slik at de rakk å sitte på fanget og høre ham fortelle. Jeg forsøkte også selv å gjøre mitt slik at de fikk høre hva krigen gjorde med folk. Men barnebarna har ikke sittet på fanget til noen med egne opplevelser og erfaringer fra krigen. Da blir avstanden til krigen stor, og vi kan ikke forlange at de skal ha noen innlevelse om noe som var over mer enn 50 år før de var født.
Derfor har det vært viktig å kjøre de hvite bussene sydover, og derfor er det viktig å fortsette med det. Men turene må tilpasses vår tid og de unges egne tidsbilder. Vietnamkrigen rystet en hel ungdomsgenerasjon. I Kambodsja skjedde et grusomt folkemord, «Dødsmarkene» het filmen om det. Fortsatt går rettssaker for krigsforbryterdomstolen i Haag om folkemordene i tidligere Jugoslavia, og hver eneste dag får vi redslene fra Syria rett inn i TV-ruta. Akkurat nå truer rasisme og vold EM i fotball i Polen og Ukraina.
Og så 22. juli. Terroren i regjeringskvartalet og på Utøya var annerledes enn i konsentrasjonsleirene, men tankene bak er de samme. Herskertanker hos dem som tror de har rett til å utrydde de som er annerledes og tenker annerledes enn dem. Det er utfordringene vi skal møte.
Nye tanker om de Hvite Bussene betyr ikke at vi skal slutte å dra til gamle konsentrasjonsleirene, men kanskje at vi skal dra andre steder også, og at vi må utvide perspektivene for det som fortelles i bussene. Tidsvitnene fra den 2. verdenskrig er ikke så tallrike lenger. Men det finnes vitner fra andre kriger og katastrofe, som har historier å fortelle, og det finnes vitner fra Utøya som så terroren rett i øynene.
Jeg ønsker noe stort for Hvite Busser. Jeg ønsker at all norsk ungdom i løpet av skoletiden, skal få anledning til å komme ut med de Hvite Bussene, slik at vi hele tiden kan gi historien videre til de unge, og gi innsikt, kunnskap og holdninger slik at de kan stå som søyler for menneskerettigheter, og mot undertrykkelse og terror. Det finnes ikke mange tanker som er større.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.