Ikke for å være konspiratorisk eller noe, men det kan være at vi får nye, mer nyanserte fortellinger om krigen nå som «Kjakan» er død.
«De som kjempet mot Hitler og hans armeer, sto opp mot ondskapen. De ga oss et liv i fred og frihet,» skrev VG, under overskriften «Takk for alt».
Det er betimelig å bruke de mest svulmende ordene i vokabularet når en krigshelt er død, 94 år gammel. Gunnar Sønsteby var betydningsfull. Og det er hans urokkelige posisjon som har forhindret, eller forsinket, visse aspekter ved andre verdenskrig fra å komme fram i lyset. «Kjakan», og Jens Chr. Hauge, inkarnerte den store, norske motstandskampen, og deres ry har vært nokså uangripelig siden frigjøringsdagene i 1945.
Milorg-leder, forsvarsminister og justisminister Hauge, som døde i 2006, hadde en finger med i det meste som foregikk i Norge i etterkrigstida. Men han var hemmelighetsfull. Han ville ikke snakke om Hjemmefrontens likvidasjoner under krigen og overvåkingen av norske kommunister under Den kalde krigen. Først like før sin død valgte han å overlate 60 hyllemeter med papirer til Riksarkivet, som biograf Olav Njølstad fikk eksklusiv tilgang til.
Én mann som merket, og ble merket av, Hauges og Sønstebys definisjonsmakt, var leder av Osvald-gruppa, Asbjørn Sunde. Den hovedsakelig kommunistiske gruppa utførte rundt 110 sabotasjeaksjoner og 35 medlemmer mistet livet, men etter Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948, ble de rødeste blant oss støtt ut i kulda. De fikk ingen medaljer, ingen gater oppkalt etter seg. Knapt krigspensjon. Til slutt sørget Hauge personlig for at Sunde fikk pensjon, etter å ha forsikret seg om at han var en «god nordmann». Det kunne Hauge bestemme. Osvald-medlemmene ble persona non grata under Den kalde krigen. De tilhørte B-laget av norske motstandsfolk, nedgradert og degradert av de virkelige heltene - gutta på skauen; «Kjakan», Hauge, Max Manus. Osvald-gruppas innsats fra 1940 til 1945 «ble nærmest sporløst fjernet fra den nasjonale fortellingen» i etterkrigstida, som Lars Borgersrud skriver i forordet til Sundes selvbiografi. Først nå får «sabotørene i Osvald-gruppa den hederen de fortjener», het det i Dagsavisen nylig. For 68 år siden sprengte de en transformatorfabrikk der Frydenberg skole i Oslo ligger i dag, og oppreisningen består i å få rom oppkalt etter seg. Biblioteket skal hete «Asbjørn Sunde».
Osvald-hederen har neppe direkte noe med Hauges og Sønstebys død å gjøre. Men at Per Juell valgte å stå fram bare én uke etter «Kjakan»s død og fortelle om hvordan han var med på å likvidere «landssvikere» under krigen, etter ordre fra Sønsteby selv, er neppe tilfeldig. Han har aldri fortalt sin historie til noen, heller ikke sin nærmeste familie. Antallet likvideringer, og hvorvidt alle var legitime, er fortsatt omstridt. Noen sier 325, andre sier 136 eller 82. Sønsteby tok med seg hemmeligheten i graven.
Ubehagelige sider ved andre verdenskrig blir fortsatt underkommunisert. Det var først i år at «Kjakan» fortalte om sin rolle og deltakelse i bombeangrepet mot Gestapos hovedkvarter i Oslo nyttårsaften 1944, der utenriksdepartementet ligger i dag. 78 sivile nordmenn ble drept, 44 av dem befant seg om bord en trikk i Drammensveien. Angrepet ble utført at britene, men det var Hauge og Sønsteby som bestilte oppdraget. Om de brydde seg om de 78 sivile tapene? «Det ble ganske mye, ja, men det viste seg at det var verdt det. Det ble styrt ganske flott fra blant annet Jens Christian Hauge og undertegnede», uttalte han i et NRK-program. «Mye» betyr altså mange.
Seierherrene dikterer historien. Derfor er det først i nyere tid vi har fått rettet et kritisk søkelys mot mindre flatterende sider ved andre verdenskrig, sett med norske øyne: Behandlingen av jødene, «tyskertøsene» og krigsseilerne, dødsstraffene etter krigen, krigsprofitørene, for å nevne noe. Hauge og Sønsteby kan ikke direkte klandres for at det er blitt slik, men deres opphøyde, uangripelige posisjon har vært medvirkende til at vi altfor lenge opprettholdt en rendyrket heltefortelling om okkupasjonstida, en glansbildeversjon uten lyter, pletter og svin på skogen. Fortsatt er dette den dominerende fortellingen, skal vi tro historikeren Synne Corell, som har forsket på vår krigslitteratur. Det utkommer rundt 100 bøker om andre verdenskrig i året. Kvantiteten er det ingenting å utsette på, men ensidigheten er en ulempe. «Det er fokus på militær historie, på heltene i motstandskampen og på dem som svikta på den andre siden. Jeg savner historier om det sivile samfunn og spesielt om kvinnene. Norske jøder har også forsvunnet ut av fortellingene», uttalte hun til NRK i forrige uke.
Mange fortellinger er ennå ikke fortalt. For eksempel er tida moden for at noen belyser skjebnen til de 78 sivile nordmennene som ble drept nyttårsaften 1944. «Kjakan» mente deres død var «verdt det». Hans røst er hørt. Slipp til noen yngre krefter, snakk med de etterlatte, bli ikke overrasket om nyanser kommer fram. Historien er for viktig til å overlates til krigshelter.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.