Benjamin hadde det ikke godt på skolen, han ble mobbet helt til han "klikket" av medelever og når han klikket og mistet kontrollen så nøt de det. Spenningen. Kaoset. Historiene de kunne fortelle. Mobbingen tok nesten livet av han og en medelev.
Benjamin har diagnosen ADHD, og med den diagnosen så følger dårlig impulskontroll. Det de fleste tenker på når de høre noen snakke om ADHD, er den gutten på barneskolen som hadde raseriutbrudd. Man tenker på det problembarnet som alltid laget bråk i klassen og som aldri passet inn.
For en som har ADHD, så er skolen i seg selv en stor prøvelse. Det er vanskelig å sitte stille, det er vanskelig å følge med i timen og man klarer som regel bare å konsentere seg om undervisningen i 20 minutter om gangen før man svever bort i sin egen fantasi.
Jeg var en av de heldige som slapp unna mobbingen, som slapp unna bråket og som klarte å holde på raseriet, holde på frustrasjonen og holde på alt det vonde helt til jeg kom hjem. Da slapp det ut. Da jeg vokste opp så hadde jeg et eget rom med boksepute, med skumgummivegger og ingenting med kanter eller noe som kunne skade meg. Der kunne jeg slippe ut all frustrasjonen jeg samlet opp iløpet av skoledagen.
Så heldig var derimot ikke Benjamin, i tillegg til å slite med konsentrasjonen, i tillegg til å føle at han ikke taklet skoledagen og den vanlige undervisningen, så ble også friminuttene og tiden utenfor skolen til et levende helvete.
Har man først fått raserianfall på skolen én gang, så er det alltid noen elever som syntes det er spennende, og som nyter å se noen miste kontrollen. ADHD-ere er det perfekte mobbeofferet siden man får så enorm respons. Det er ondskapsfullt, det er urettferdig og det er vondt å se på.
Benjamin ble kastet rotten frukt på, han ble kastet opp i søppelkasser og banket opp. Skolen ble til det verste marerittet, og fraværet begynte å hope seg opp, i 9. klasse hadde han 53 dager fravær, i 10. klasse var han på skolen i kun 2 dager.
Han ønsket aldri noen vondt, men naturligvis begynte han å ta igjen, og det er spesielt en historie han aldri kommer til å glemme:
"Han var som de andre, sto der og kastet rotten frukt på meg i friminuttet, og til slutt fikk jeg nok. Jeg fikk tak i et eple de kastet, gikk bort til han som hadde kastet det, dyttet det ned i halsen hans og dro til han. Han lå i koma i over en måned på sykehuset. Dette er et minne jeg er MINST stolt av."
Denne mobbingen pågikk daglig, og startet allerede tidlig på barneskolen og fortsatte videre igjennom ungdomsskolen. Benjamin hadde ingen venner, skolen var hans verste mareritt og han mistet etterhvert lysten på å leve. Det var ingenting positivt i livet hans, det var ingenting av dagen som han gledet seg til:
"Den eneste grunnen til at jeg holdt ut var pappa. Jeg tenkte på alle minnene jeg hadde med han, og som jeg kom til å få med han, hva som ville skjedd med han om jeg tok livet mitt. Jeg vet det ville knust han, og det ønsket jeg ikke. Så jeg bestemte meg for å holde ut, og ikke gi etter for mobberne"
Han fortsetter å fortelle om hvordan de var å være der nede, på bunnen, i mørket, alene og med bare én grunn for å fortsette livet sitt:
"Jeg har vært så langt nede på bunn av livet, at det er få som aner. Men, som jeg sier til folk, de må aldri se på det som har skjedd, og som kommer til å skje - av det onde. Se kun på det gode, når man er i de tidene der alt bare går nedover. Det er ikke lett, men prøv så godt dere kan, for det er ingen andre sjanse i livet. Så hvis dere planlegger å ta det ene dere har, så ikke gjør det.
Det er rett og slett barnslig, og ikke noe modig ved det, det som er tøft, er hvis dere holder ut, og gjør som meg, prøver å få seg et liv der de kan leve godt.
Jeg har nå bil, ikke lappen ennå, men den kommer om noen måneder, jeg har kjæreste, jeg har en lykkelig familie jeg bor hos.
Men, som med alle andre som kommer i en voksen alder. Så lærer man fort at ikke alt går som planlagt, eller som man skulle ønske - og da gjelder det å se på alt det gode, og ikke det som er dumt, som terger dere og gjør dere irriterte."
Heldigvis for Benjamin, så hadde han en kontaktlærer på ungdomsskolen som forsto han, og som jobbet for han. Til tross for at han hadde høyt fravær, og ikke deltok på undervisningen i 10. klasse, så kjempet kontaktlæreren for at han skulle få en sjanse til.
Idag er Benjamin 17 år, og han går i 2. klasse på videregående. Han går på en linje som heter 'kjøretøy', første året gikk han på TIP (det som før het Mekken)
Neste år skal han ut i praksis på et bilverksted, og han føler nå at livet har snudd. Han tenker ikke lenger på å ta livet sitt, han føler at han nå er en del av et miljø som forstår han, og der han kan jobbe med seg selv og bruke tiden sin på å lære, delta og leve istedenfor å bruke all tiden sin på å desperat forsøke å overleve i en situasjon som ingen fortjener å leve i.
Han er en av de som har vært helt nede på bunn, så langt nede man kan komme, der man føler at livet ikke lenger er verdt å leve, og man kjemper fra dag til dag for å bare finne noe å holde fast ved, noe som gjør at man ikke tar skrittet til å ende livet sitt.
------
Dette er en situasjon som ikke er unik, jeg har selv hatt en venn som Benjamin. Som ikke var like heldig som meg, han klarte ikke å styre seg, klarte ikke å kontrollere seg og barndommen hans var nærmest en direkte kopi av livet til Benjamin.
Jeg husker fortsatt begravelsen til en gutt som ble revet vekk fra livet så alt alt for tidlig, jeg husker fortsatt vi fikk fri fra skolen for å delta i begravelsen og kirken var stappfull.
Jeg husker fortsatt den dagen, og jeg husker også alle de som var delvis ansvarlig for hans alt for tidlige død var til stede i begravelsen. De brydde seg ikke. De forsto ikke at det var deres handlinger som sakte men sikkert dyttet han utenfor stupet.
------
Benjamin har fortsatt dårlig samvittighet for alt han har gjort mot de som har mobbet han, han angrer på hvert eneste slag, han angrer på hver eneste ting han har knust, ødelagt og for at han har mistet kontrollen. Minnene plager han ennå, han sliter fortsatt med flashbacks og forteller at det er vanskelig for han å leve med alt det han har gjort.
Men, det jeg lurer på, er hvor mange av de som kastet rotten frukt, som banket han og som puttet han i søppelkasser som har ofret han i det heletatt en tanke? Hvor mange av de som mobbet han så mye at han følte at det ikke var verdt å leve lenger, har virkelig reflektert over hva de har gjort mot et annet menneske?
Jeg må si at det er utrolig imponerende av en gutt, som aldri har hatt noe som har gått riktig i livet sitt, som har mått kjempe imot livet og alt som er i det fra barneskolen og nesten til idag - og fortsatt klare å snu livet sitt rundt, se det positive i livet og kjempe. Det er selve definisjonen på å være et sterkt menneske.
Det er mange som har hatt en oppvekst som Benjamin, det er mange andre som har klart det, men til de som sliter idag, til foreldre som har barn som sliter - det er lys i enden av tunnellen.
Benjamin er som sagt 17 år, det er ikke mange år siden han sto midt oppi det på ungdomsskolen, historien hans er sterk, og det tar mange år å komme seg videre, å få livet sitt på rett spor igjen. Det skjer ikke over natta, men jeg er utrolig stolt av at han er så modig at han tør å stå frem med dette.
Tusen takk, Benjamin. Du er sterk. Vær stolt. Det har du fortjent!
Andre innlegg om ADHD:
Bli med i diskusjonen på Facebook.