22/7: Geir Lippestads viktigste oppgave var å knuse rapporten til Synne Sørheim og Torgeir Husby. Klarte han det?
Med et mulig unntak for sluttprosedyren, var gårsdagen – fredag 15. juni – den aller viktigste dagen under hele rettssaken for forsvarer Geir Lippestad. Gjennom eksaminasjonen av de to
rettspsykiaterne som mener at hans klient er psykotisk og utilregnelig, måtte han vise at de tar feil.
Ordet «dekonstruksjon» har vært mye oppe i saken, fordi Breivik selv, som vi vet, mener at Arbeiderpartiet «dekonstruerer norsk etnisk gruppe» ved å masseimportere muslimer. Ham om det. Det var
uansett nettopp dekonstruksjon Lippestad prøvde seg på da han gikk løs på Sørheims og Husbys konklusjon. Helt sentralt for psykosediagnosen er det de to mener er Breiviks vrangforestilling. En
vrangforestilling er, ifølge den diagnosemanualen psykiaterne har brukt, ideer som er «kulturelt upassende og fullstendig umulige».
Synne Sørheim har presist formulert det hun mener er Breiviks vrangforestilling slik: «Han skal berge oss alle fra undergang i en kamp mellom det gode og onde. I denne kampen mener han at han har et
ansvar og et kall til å bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø. Dette ansvaret er forankret i en overordnet posisjon i en ikke-eksisterende organisasjon». Lippestad dissekerte denne
vrangforestillingen, setningsledd for setningsledd.
Først: «Han skal berge oss alle fra undergang». I stedet for «oss alle» brukte Lippestad «Europa» under eksaminasjonen.
I stedet for «undergang» – muslimsk overtakelse. «Hvis man mener at muslimer er i ferd med å overta Europa, hva er det som er umulig ved å se for seg at man skal berge oss fra dette?» spurte
han.
Videre: «I en kamp mellom det gode og det onde». Her ga Lippestad uttrykk for at Sørheim og Husbys omskriving tilslørte det Breivik egentlig er redd for. «Det er jo muslimene han snakker om», og uten
at han sa det, vet alle som har hørt på Breivik de siste ukene hva «det gode» er: norsk etnisk gruppe og kristenkonservatisme.
«I denne kampen mener han at han har et ansvar og et kall». Dette protesterte ikke Lippestad på. De fleste har vel fått med seg at Breivik er overbevist om at han har et stort ansvar.
«Til å bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø». Dette punktet er svært viktig. Det er «fullstendig umulig», mener Husby og Sørheim, å tenke seg at man skal kunne ha en slik rett. Det gir
ingen mening. Ingen har en slik rett. Men, poengterte Lippestad, folk dreper jo likevel. Også folk som ikke er psykotiske begår massedrap. For eksempel terrorister som mener at målet helliger
middelet. Vi får: «Terrorhandlinger er et legitimt middel for å nå målet».
«Ansvaret er forankret i en overordnet posisjon i en ikke-eksisterende organisasjon». Lippestad mener at Breivik ikke ser seg selv som en overordnet. Han ser bort fra tankene om regent,
cellekommandør og ridderjustitiarius. Han velger heller en annen av Breiviks utallige titler: Fotsoldat. Og Knights Templar, er det en ikke-eksisterende organisasjon? Lippestad var ikke uten videre
med på det. De «fire svette karene i en kjeller» som Breivik har snakket om, er ikke det en omskrivning av «likesinnede»? «Han er en fotsoldat som handler på vegne av likesinnede, voldelige
høyreekstremister».
Etter Lippestads eksaminasjon ble vrangforestillingen stående igjen omtrent slik: «Han skal berge Europa fra muslimsk overtakelse, i en kamp der norsk etnisk gruppe og kristenkonservatisme er truet
av islam og muslimer. I denne kampen har han et ansvar. Terrorhandlinger er et legitimt middel for å nå målet. Han er en fotsoldat som handler på vegne av likesinnede, voldelige
høyreekstremister».
Det er unektelig fortsatt ekstremt, fortsatt ondskapsfullt og fortsatt misforstått. Men psykosen som kommer så tydelig fram i Sørheims versjon, er ikke til stede på samme måte i den versjonen vi får
etter Lippestads eksaminasjon. Den framstår ikke som «en fullstendig umulig tanke» på samme måte. Dette var Sørheim uenig i. Hun mente at det faktisk er fullstendig umulig, i psykotisk forstand, å
mene at man skal ha rett til å bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø. Men er det det?
Det var vel bare det som manglet. Denne saken har dreid rundt så å si alle fagområder et middels stort universitet kan tilby: Historie, filosofi, språk, datateknologi, økonomi, psykiatri, jus,
politikk, medisin, religionshistorie, heraldikk, medievitenskap, sosiologi, psykologi – og mer til. Og nå altså også moralfilosofi, introdusert av dommer Wenche Elizabeth Arntzen da hun forsøkte å
finne ut av uenigheten mellom Sørheim og Lippestad.
«Er det en vrangforestilling fordi det er umoralsk? At en skal kunne bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø, er ikke det et spørsmål om moralitet? Er det umulig fordi det er umoralsk?
Terrorhandlinger kan jo være umoralske, er ikke det et selvopplevd kall, uansett hvor absurd det kan virke?» undret hoveddommeren.
Det er godt sett, og gode spørsmål. Men de er ikke enkle å svare på. Dessverre for Arntzen er det hun og hennes meddommere som til slutt må gjøre nettopp det. Dersom det oppleves som en fullstendig
umulig tanke, er det i tilfelle lett å forstå.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.