Rettskommisjonens presise redegjørelse i dag, vitner om fagets kompleksitet og rikdom. Likeså dommerens skarpe spørsmål. Hele saken holdt et høyt faglig nivå.

Mange aktører i periferien forsøkte i dag å så tvil om rettskommisjonens ypperlige vitneprov. Det er lett å forstå siden Karl Heinrik Melles utdypende redegjørelse er vanskelig å kontrollere i sin fylde og kompleksitet.

Juristene- spesielt advokatene- misbruker sine stillinger ved å legge vekt på justeringer og detaljer i et forsøk på å få rettskommisjonens bærekraftige arbeid til å rakne i sømmene. Hva er hensikten med å prøve å unndra deres faglige grunnlag? Hvorfor gjør de det? Advokatene har ingen kapasitet til å imøtegå rettskommisjonen på deres faglige grunnlag, og dreier fokus på uvesentlige sider som de har hentet fram fra de foregående vitneprovene. Gjentakende spørsmål om detaljer ved avstemming og grad av individuelle vurderingsvilkår, repesenterer en ubalanse i domstolen og bidrar til å videreføre usikkerheten i en rettssak som ellers føres godt og trygt framover av dommeren.

Rettens perifere aktører har tatt den første rapporten i eie-ut fra en sosialpolitisk vurdering- og ble i dag frattatt denne. Karl Heinrik Melle førte rapporten tilbake til dens grunneier; psykiatrien.

Nå er det viktig å skape ro og la psykiatrien uttrykke seg ut fra sitt faglige ståsted i en sak som er vanskelig nok fra før. Psykiaterne har påtatt seg et stort ansvar med sitt arbeid.

Schizofreinien ble svekket men psykiatriens kamp mot vindmøller fortsetter etter Melles forklarig.

Uklarhetene om hvordan kommisjonen har behandlet den første sakkyndigrapporten sammen med at forklaringene fra kommisjonens leder og saksordfører spriker, kunne tale for at retten innhenter forklaringer fra flere av kommisjonens medlemmer. Men er det bryet verdt? At vindmøller er farlige saker når det blåser kraftig, har psykiaterne allerede dokumentert.

En del pussigheter i Melles forklaring kan det være en fordel å få oppklart. Kommisjonen støttet den første sakkyndigrapporten uten kommentarer. Når den ble kritisert for det, var svaret at kommisjonen ikke tok stilling til resultatet, men vurderte kvaliteten på det arbeidet de sakkyndige hadde utført. I dag opplevde vi en Melle i retten som forklarte at man ikke kom med merknader til schizofrenidiagnosen fordi kommisjonen var enige om at Breivik var psykotisk. Kan dette tyde på at kommisjonen har gjort en saksbehandlingsfeil når de ikke gjorde seg ferdig med schizofrenidiagnosen før de konkluderte sikkert om psykose? Det kan virke som om de har oversett det faktum at de første sakkyndige har begrunnet psykosen med schizofrenidiagnosen. Dersom kommisjonens påstand om at den har evaluert kvalitet også er feil, er det på tide at retten avslutter de psykiatriske viderverdighetene i saken og se på enkle og klare fakta som har overbevist opinionen om at massemorderen ikke er psykotisk. Vi har sett ham på TV gå inn og rette på grusomme detaljer i vitneforklaringene til ungdommene på Utøya. Han vet med andre ord nøyaktig hva han har gjort. Hans forklaringer om hvorfor han valget å gjøre disse handlingene er for de fleste av oss på feil jorde. Men de er troverdige som bevisste valg. Hva mer handler tilregnelighet om?

For Breivik handler saken om størst mulig oppmerksomhet rundt hans kulturnazistiske ideologi. Jevnfør de to historieprofessorenes vitnemål om at kulturen har overtatt raseteoriens plass som begrunnelse for angrepet på rettsstaten. Blir han dømt utilregnelig er det uten tvil en ideologisk seier for Breivik at rettsstaten har gjort en feil.

For befolkningen handler saken om rettferdighet. En tilregnelig massemorder skal dømmes. Heldig vise skal retten dømme på grunnlag av faktum og ikke psykiaternes kamp med eller mot vindmøller.

Psykiatri er ikke en matematisk vitenskap. Det omverdenen kaller "uklarhet" eller "forvirring" springer ut av mangel på innsikt i psykiatriens resonnement. Det er forstemmende at psykiateres kunnskap blir utsatt for uvitenhetens fakturering.

Mange- også innenfor psykiatriens eget felt- har nå etterskjelvinger etter den grundige redegjørelsen som vek så radikalt fra omverdenes ensidige straffefokus. Det kollektive straffebehovet legger et mørkets lokk over rettens etiske berettigelse.

Mange innenfor systemene tror sannheten er knyttet til en mest mulig enhetlig praksis. Tvert i mot er det dialogen underveis- og utprøvingen av ulike muligheter, inkludert faglige nyanser, som danner grunnlag for den avsluttende sammenfatningen.

Det må vere et minimumskrav at sakkyndige i rettsaker etterlever det mandatet som gjelder for oppdraget. Det at Husby og Sørheim ikkje har observert sjølstendig, slik kravet til sakkyndige er, er uholdbart. At dei skriv i rapporten at dei ikkje er i stand hverken emosjonelt eller intellektuellt, var i stand til akkurat det, er i grunnen så oppsiktvekkande at det setter denne rapporten i et svært merkeleg lys. At dette ikkje er kommentert av Kommisjonen er tilsvarende oppsiktsvekkande. Berre dette burde vere grunn nok til at kommisjonen sendt rapporten i retur og ba dei sakkyndige utføre sjølstendige observasjoner/utspørringar. Kommisjonen seier på denne måte at det ikkje er viktig at det er uavhengige psykiatrar og at dei heller ikkje treng gjere eigne utspørringar av observanten. At dette skjer i ei straffesak omkring norgeshistoriens største politiske attentat, må ein kunne sei er nesten utrulig.

At det er vennskap mellom leder av kommisjonen Helle og Husby,at Søreide har inntil for kort tid sidan vore leiar og medlem i kommisjonen, at Husby og Søreide har jobba tett saman i mange år, er problematisk i denne saka. At nokon prøver å kalle dette sakleg og fagleg kompetent, er meiningslaust.