Man kan ikke forvente at UNE vil komme til å gi et stort antall flere barn opphold i Norge.
Under overskriften «Skjegget i postkassa» påstår Dagsavisen på lederplass 5.6.12 at undertegnede «alltid har vært en hard negl i asylpolitikken» og at jeg «framstår som en effektiv oppfølger av regjeringens tilstramning de siste årene». Avisen tilføyer: «De som har ønsket en liberalisering og oppmykning av regelverket, har ikke hatt noen god forbundsfelle i Sjeggestad». Kritikken reises fordi jeg som UNE-direktør har tillatt meg å gi faglig-baserte svar på spørsmål fra media om hvordan UNE styres politisk etter de rammebetingelser som er fastsatt av Stortinget.
Mitt hovedbudskap i den dagsaktuelle saken var at uttalelser i den bebudede stortingsmeldingen om «Barn på flukt» vil være interessant lesning for våre flere hundre uavhengige beslutningstakere, at slike uttalelser vil inngå som en blant flere rettskilder når reglene skal anvendes i asylsaker med barn, men at en stortingsmelding ikke er blant rettskildene med høyest rang og at regjeringen nok ville ha valgt å foreslå loven endret eller å endre forskriften dersom den ønsket en markant endring av dagens praksis. På den bakgrunn mente jeg det var viktig å få fram at man ikke kan forvente at UNEs beslutningstakere pga. stortingsmeldingen vil komme til å gi et stort antall flere barn opphold i Norge. En slik forventningsavklaring vil bidra til at verken barna, deres foreldre, våre politikere eller publikum blir holdt for narr. Regjeringen har da også selv uttalt at den ikke tar sikte på noen liberalisering.
Underlig nok skriver Dagsavisen: «Formelt sett har Sjeggestad rett i at en stortingsmelding som ikke følges opp med lovendring eller ny forskrift, ikke automatisk fører til at UNE skal behandle asylsøkernes sak på en annen måte». Men det er jo nettopp det som har vært mitt poeng! Hvorfor da ta mine uttalelser til inntekt for at jeg ønsker en mest mulig restriktiv praksis? Dagsavisen ønsker tydeligvis at jeg i min rolle som UNE-direktør burde være en «forbundsfelle» for bestemte politiske aktører. Helt siden UNEs etablering for 12 år siden har jeg vært opptatt av det motsatte, at UNE skal tydeliggjøres som et faglig uavhengig klageorgan, som nettopp ikke skal uttrykke meninger om asyl- og innvandringspolitikken og de veier den bør ta, men forvalte de regler som er politisk fastsatt av Stortinget og regjeringen.
Aller høyest rager de menneskerettslige forpliktelser Norge er bundet av. For en tid tilbake tydeliggjorde UNE dette for offentligheten, da vi innførte en praksis der det i asylsaker ble tatt mer hensyn til småjenter som sto i fare for å bli kjønnslemlestet. Regjeringens talsperson ga uttrykk for at dette var en uakseptabel praksis og varslet at den ville instruere Utlendingsdirektoratet om ikke å følge den. Da jeg offentlig uttalte at selv ikke en lovendring ville føre til at UNE fraviker det vi er menneskerettslig forpliktet til, førte det til krav fra et parti om at UNE måtte fratas uavhengigheten og til at lederskribentene i VG og Klassekampen beskyldte undertegnede for «byråkratisk ulydighet» og for utøve en egen asylpolitikk.
Om ikke annet, skulle vel dette vise at undertegnede ikke har som ønske å gjøre det vanskeligst mulig for asylsøkende barn og dem som politisk ønsker å arbeide for disse. Men eksempelet burde indikere at menneskerettighetene og det mandat UNE er gitt av Stortinget er det som betyr noe, også når det stormer i media og det å uttale seg kan medføre personlig ubehag. Ulike politiske ledelser har ønsket at UNE skal bidra til en kunnskapsbasert offentlig debatt. Så er det selvsagt slik at også beskrivelser av roller og juss fra tid til annen vil bli opplevd som følsomt av ulike aktører. I min rolle som direktør for et faglig uavhengig organ har jeg imidlertid sett det som riktig ikke å la politisk-taktiske følsomhetshensyn styre når og hvordan UNE bør uttale seg om faglige spørsmål på et krevende politikkområde. I en annen og mer ordinær embetsmannsrolle ville selvsagt valget ha vært et annet.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.