Psykiaterene slår om seg begreper som en forsamling Erasmus Montanuser.

Hva som er stadig mer tydelig er at rettpsykiaterene regelmessig må få en kvalifisert psykolog/psykiater til å vurdere sin mentale helse. Slik at offentligheten kan få tillit til at uttalelsene deres ikke bunner i galskap.

I Retten ser det nå ut til at det bare er Breivik som har klart å bevare et rest av forstand. Og en rest av kultivert oppførsel.

En kommentar: det medisinske uttrykket er "neologismer", ikke neoglismer. Det kommer av neo - ny, logos - ord/uttrykk.

Dersom neologisme kun hadde betydd "ord som ikke står i Riksmålsordboka", da hadde det vært en drøss med neologismer rundt omkring. I så fall ville begrepet mistet sin psykiatriske betydning og nytteverdi. Neologismer kan være svært bisarre og unike, f.eks. at man begynner å si "bonsjer" i stedet for penger - eventuelt som en bearbeidelse av et ord man har assosiert uhemmet (og alene) ut fra. Eller det kan være nye sammensetninger av kjente ord. "Askefast" har vært nevnt som et slikt eksempel, som har vært sammenlignet med Breiviks bruk av stormestertempeljustitiarius eller hva det nå var han brukte.

Men disse populære eksemplene på at "vi bruker alle neologismer" treffer ikke helt. Dersom jeg finner opp ordet "askefast" og begynner å bruke det, så har den en kommunikasjonshensikt, der jeg enten forventer eller gjør hva jeg kan for at andre skal forstå hva jeg mener. Det henspiller også på et "reelt" fenomen, enten det er noe konkret eller noe abstrakt. Det er altså en del av språket vårt, selv om det ikke nødvendigvis er en del av språket som de fleste andre kjenner - ennå.

Neologismer i psykiatrisk forstand er (slik jeg forstår det) ikke i utgangspunktet ment som kommunikasjons-hjelpemiddel. Det er ord den syke danner seg til eget bruk, som inngår i hans indre diskusjon med seg selv, og som har en mening bare han egentlig kjenner og forstår. Den syke kan vel gå inn på diskusjoner om hva det egentlig betyr, overfor andre, men poenget med ordet er ikke å formidle et budskap til andre.

Neologismer kan også definere (i den grad de har en solid og konsistent definisjon/område de dekker) fenomener som mangler fundament i virkeligheten. Dersom man lager seg ord for ting som ikke eksisterer annet enn i ens eget hode, og som heller ikke er ment som en kommunikasjon av "hvordan jeg har det" til andre, da begynner det å nærme seg det sykelige.

Jeg tror nok også neologismer alltid vil måtte vurderes opp mot pasientens øvrige symptomer/manifestasjoner. Dermed kan det blir litt av et sirkelargument, kanskje: at neologismene kan tillegges psykopatologisk betydning fordi de brukes av en som er psykisk avvikende - og dette at han er psykisk avvikende bygger bl.a. på at han bruker neologismer...

Ser man på Breivik er det ikke helt enkelt. Det er greit nok at disse ordene er noe Breivik kan ha lest på nettet (leser man skildringer fra den spanske borgerkrigen finnes det jo variasjoner over elementene "anarko", "sosialist", "syndikalist", "liberalist" og omtrent alle tenkelige sammensetninger, litt à la Breiviks begrepsbruk. Men det kan se ut som om Breivik legger mer i disse begrepene enn andre gjør. F.eks. dette at han, i den ekstremt stressende situasjonen ute på Utøya, presenterer seg med disse kommandør-titlene når han ringer til politiet. Og at han i det hele tatt oppfører seg som om han faktisk var en slik kommandør eller hadde en slik tittel som han snakker om. Dersom hele dette Knights Templar-greiende faktisk er en fantasi (som aktor mener - og som Breivik så langt ikke har ført en gang indirekte motbevis mot, tror jeg) får disse termninologiene med stormester etc. en annen betydning: Da aner man at han har bygget opp et helt innbilt hierarki med ordnener, grader, titler etc.

Det er i så måte viktig å tenke på at språket vårt idag er så anarkistisk og variert, og ikke minst internasjonalisert særlig med påvirkning fra engelsk - at det er tenkelig at de bokstavelige ordene som hos en syk person utgjør en neologisme, også kan sammenfalle med et ord som andre, ikke-syke, har brukt. Det er derfor ingen enkelt oppgave å utelukke at et ord utgjør en neologisme. Dette var vel en av grunnene til at Malt var faglig korrekt og lite bombastisk, når han sa at han ikke oppfattet dette som neologismer.

Et lite punkt om affektavflatning til slutt: Dette må jo være relativt. Det at Breivik ikke har en komplett affektflatning er vel dette Malt og mange andre har observert. Men man kan spørre seg hvorvidt det foreligger en relativ affektavflatning. Hva ville vært et normalt affektnivå gitt Breiviks situasjon? Jeg vet i hvert fall at jeg har vært tusen ganger mer emosjonell i løpet av de ukene rettssaken har pågått, enn Breivik har demonstrert. Enda jeg bare må taklet dagliglivets utfordringer. Hadde jeg, med mitt følelsesliv, klart å være så kald og rolig som Breivik har framstått disse ukene, under et slikt stress? Faktisk har jeg inntrykk av at den reaksjonen Breivik viste på Malts "karakterdrep" var noe av det sterkeste han har vist så langt. Men det er tankevekkende at denne reaksjonen kommer etter det som er noe av det sterkeste vi kan utsettes for - en narsissistisk krenkelse, en åpen og offentlig krenkelse av det selvbildet vi kjemper så hardt for å opprettholde. Jeg husker ikke Malts ord på dette feltet, men jeg vil være uenig i at Breivik ikke kan være følelsesmessig avflatet. Men her kunne det jo vært interessant å høre advokaters og rettspsykiateres erfaringer - hvordan pleier tiltalte i alvorlige straffesaker å framstå? Min gjetning var at de nok kan være passive og virke uinvolverte. Men det spesielle med Breivik er denne kombinasjonen av at han virker intenst "tilstede" - og likevel så lite engasjert følelsesmessig.

Det kan nok være mye som kan sies om psykiatri og psykiaternes rolle i denne saken, og også om de ulike aktørers bruk av disse - inklusiv aktoratets ganske så tydelige prioritering av den første rapporten.

Likevel finner jeg den siterte del av Blokhus' kommentar ganske oppsiktvekkende.

Sitat:

Likevel finner jeg den siterte del av Blokhus' kommentar ganske oppsiktvekkende.

- - -

Jeg uttaler meg om Breiviks oppførsel i retten. Ikke om hans gjerninger

Legger en tilside forhistorien og årsaken til at denne rettsaken er reist , er det ikke lett å skille mellom hvilke av aktørene som trenger behandling og som burde komme under observasjon av psykiatere.

Jeg ville ha prioritert rettpsykiaterene og journalistene som dekker saken. Utenfor rettssalen er det mange astrologer og psykologer med varierende menneskelig innsikt som sikkert kunne trenge en behandling for sin forvirring og sine mentale skavanker.

Men hvor finner en kvalifiserte behandlere i Norge i dag ?

Fire psykiatere har til nå - etter å ha foretatt det meste av undersøkelser av Breivik (med en tidsramme for å rekke rettsaken da) - kommet fram til to ulike konklusjoner. Så kommer en 5 professor til nok et annet resultat uten engang å ha snakket med Breivik..

Observasjonen (min) av psykiaterne i retten sier meg at vi kan ha å gjøre med noe som Blokhus er inne på. Jeg har selv tenkt på å oppsøke psykologen gang i løpet av livet. Når jeg ser nå hvor ulike vurderinger som gjøres så er jeg glad for at jeg aldri har oppsøkt psykolog. For man kan utsettes for å høre så mye rart - og tenk om man får feil råd basert på den enkelte psykologs mentale tilstand? Glad er jeg for at jeg har klart å være min egen psykolog :)

Pinlig og amatørmessig vil jeg kalle det - det som skjer i retten. Det alle kanskje er enige om der er; Man kan ikke utelukke...neivel, så hold kjeft da. ;)

Sitat:

Pinlig og amatørmessig vil jeg kalle det - det som skjer i retten. Det alle kanskje er enige om der er; Man kan ikke utelukke...neivel, så hold kjeft da. ;)

- - -

Enda mer pinlig er det å konstatere i hvor stor grad norske domstoler overlater myndighet til rettpsykiaterene. I denne rettsaken har de i det minste mange alternativer å velge i. Det er greit å overlate ansvaret med å dømme til eksperter slik at rettsikkerheten blir ivaretatt. Og viser det seg at dommene er feil er det mange som kan peke på hverandre som ansvarlig.

Jeg holder en knapp på astrologene.