For noen er det viktig at 22. juli-markeringen på Utøya er upolitisk, for andre at den er politisk. Det første av private grunner, det andre av personlige.

Denne uka ble programmet for 22. juli-markeringen på Utøya presentert. Statsminister Jens Stoltenberg skal tale. Likeledes Danmarks sosialdemokratiske statsminister, Helle Thorning Schmidt, LO-leder Roar Flåthen og AUF-leder Eskil Pedersen. Noen pårørende har reagert på programmet. De ønsker seg en nøytral markering, gjerne i regi av Kulturdepartementet. De mener markeringen er for politisk. For tett knyttet opp til arbeiderbevegelsen.

Innvendingene er paradoksale. Utøya har vært en sosialdemokratisk utklekkingsanstalt siden AUF fikk øya i august 1950, og angrepet 22. juli var rettet mot de verdiene ungdomsorganisasjonen representerer. De fleste jentene og guttene som var på sommerleiren, var der fordi de hadde en fullt utvokst, eller en gryende, samfunnsbevissthet, og de hadde tatt parti for én ideologisk strømning - arbeiderbevegelsen. Derfor har mange AUF-ere behov for å «ta Utøya tilbake» 22. juli 2012. Gjøre det som skal gjøres der; sitte i bakken og høre på statsministeren, steke vafler og filosofere rundt på Kjærlighetsstien. Være AUF-ere. På AUFs private øy i Tyrifjorden. «Det er vår egen øy, den tar oss i sin favn, når vi har reist og kommet vel i havn, og når så sola flommer, øya står parat, da er det sommer for oss, kamerat», som det heter i Utøya-sangen.

Samtidig er det ikke vanskelig å forstå, og sympatisere med, de etterlattes ønsker og behov. For dem var ikke de døde ungdommene på Utøya først og fremst politikere, de var deres barn - sønner de har skiftet bleie på, jenter de har fulgt til sin første ballettime, de er foreldre som har plastret skrubbsår og trøstet i kjærlighetssorg, de har kranglet om ukelønn og rydding av rommet, og vært stolte som haner når deres barn har sunget solo på skoleavslutningen. Deres sorg er ikke offentlig, den er privat. Kanskje er foreldrene i tillegg ikke spesielt interessert i politikk. Kanskje de stemmer Høyre. Kanskje de også er sinte på politiet/staten/regjeringen. Kanskje de klandrer noen.

Dette er ikke første gang enheten blant ofrene etter 22. juli har slått sprekker, men interessemotsetningen er større denne gang og de peker framover mot konfliktlinjer som trolig vil bli mer synlige. De er representative for en større uavklarthet i den norske offentligheten - mellom de som helst ser at 22. juli blir betraktet som én gal manns verk, og ikke et politisk attentat, mellom de som betrakter 22. juli som et angrep på Norge og Våre Verdier og de som ser på terroren og massakren som et målbevisst forsøk på å ramme én spesifikk ideologi, representert av AUF, Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen. Statsministeren står med én fot i begge leirer. Han snakker ofte om at 22. juli var et angrep på demokratiet, en verdi de aller fleste nordmenn kan samles om. Eskil Pedersen snakker oftere om at 22. juli var et angrep på det flerkulturelle samfunnet, og maner til kamp mot rasismen og høyreekstremismen. Noen nordmenn deler ikke AUFs entusiasme for det flerkulturelle samfunnet.

AUFs kamp mot rasisme og for flerkultur, var viktig før denne julidagen i fjor. «De som kødder med våre venner med innvandrerbakgrunn får ikke være i fred!», som Pedersen sa i åpningstalen på Utøya 20. juli. Men nå er kampen blitt personlig i en helt annen grad, og livsviktig, bokstavelig talt. Utøya-overlevende som fortsetter i politikken bringer med seg en særegen autoritet og en spesifikk identitet det vil bli vanskelig å unnslippe - på godt og vondt. Omgivelsenes forventninger kan bli en belastning og en hemsko. Samtidig er de personlige erfaringene en ressurs de kan dra nytte av i sin kamp for de verdiene de sto for, står for og nesten ble henrettet for. Ofte får man inntrykk av at Stortinget bare er et springbrett inn i kommunikasjonsbransjen, et tilfeldig karrierevalg innenfor offentlig administrasjon, med fet pensjon og subsidiert lettøl, der det ikke bare er lov å skifte standpunkt, men der representantene oppfordres til å sluke kameler for å vise offervilje overfor Kompromisset.

Genuint politisk engasjement var mer trendy i gamle dager, da arbeiderne ville ha lønn og borgerskapet hegnet om sine privilegier. Det personlige og det politiske gikk hånd i hånd. Det finnes fortsatt noen slike eksempler. Anne Grete Strøm-Erichsen ble lokalpolitiker i Bergen fordi hun ville ha gangveier rundt Ortuvannet til sin syke datter, som ikke kunne gå selv. Nå er hun helseminister. Så lenge de personlige erfaringene kommer fellesskapet til gode, og ikke forblir en privat, ekskluderende og egoistisk særinteressekamp, er den en konstruktiv kraft i politikken. Det samme vil kunne være tilfellet med Utøya-generasjonen. Ungdommene er allerede inne i kommunestyrer og fylkesting, flere, inkludert Pedersen, sikter mot Stortinget ved neste valg. Det vil komme beskyldninger om at de slår politisk mynt på tragedien eller at de spiller offerrollen, men det vil de takle bra. De overlevde 22. juli. Markeringen på Utøya til sommeren bør ha rom for den private, upolitiske sorgen, men vi kan ikke underspille årsakene til massakren, som tok livet av 69 mennesker. Heller ikke den dagen.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.